Du vet følelsen. En eller annen kveld i august gjør du deg et ærend utenfor, og plutselig er alt kullmørkt, en stor, varm, svart stillhet.

Og hvert år kommer den like bardust på meg. Barna er i seng, trommingen fra slagregnet har gitt seg, og jeg bestemmer meg for å ta en joggetur. Kjenner at lufta er kaldere og at stegene er lettere. Tar i så mye at jeg kjenner blodsmaken, før jeg stopper opp, ser meg litt forvirret omkring.

Her er så underlig. Trærne er som skygger i skyggen. Som om en hemmelig milde er kommet inn over jorden.

Eller som Tove Jansson skriver: «Det er fremdeles sommer, men den lever ikke lenger, den har stoppet opp uten å visne, og høsten er ikke klar til å komme. Det er ingen stjerner ennå, bare mørke.»

Med fløyel og brennende lys

Men det er ikke et foruroligende mørke. Eller jo, det er det. Men det er også løfterikt. Uhellsvangert og hellsvangert på samme tid.

«August er det mykeste myke jeg kjenner, denne skjelvende streng mellom sommer og høst», skriver Einar Skjæraasen, og aldri skjelver den mer enn i dag, 31. august.

Årets mykeste dag. Da alt dirrer, og skoleåret burde sluttet – ikke begynt. Og ingen bør finne på å relansere sitt politiske kandidatur.

Alt har sin tid. Det er en tid til å plante og en tid til å rykke opp. August er det siste. Det skal syltes og sankes, og for mitt indre dukker det opp bilder av en mor som plukker moltebær, rips, blåbær, krøkkebær, bringebær og tyttebær og hva de nå heter alle sammen. Høy skal slås og tørkes, og gjerdestaurer fikses.

«Efter julis silke kommer august med fløyel og brennende lys», skriver Rolf Jacobsen.

Skynd deg, oppfordrer han: «Ikke vent. September kommer snart med sine rynker og sin tørre munn.»

Dus kjenning av land

Skjæraasen peker på den samme spenningen. August med all sin grøde og sanking og virketrang er også en forsmak på den siste hvile: «den første besynderlig duse kjenning av land.»

Men landingen er myk, forsikrer han: «Myk som sorg og som kjærlighet».

Og kanskje er det slik. Det er lov å håpe. I en annen kanonisert, norsk august-meditasjon – filmen Oslo, 31. august (2011) – er landingen hardere. I filmen møter vi Anders, en som har kastet bort tyveårene sine på dop og spetakkel, og som spør seg om han kan ta igjen det tapte. Rundt ham stiger et nytt Oslo til værs, som han knapt gjenkjenner.

Filmen viser en by som er full av fasader med stillaser og byggeplasser og tunnelkonstruksjoner. Alt er i forandring, men det er ikke bare en milde som er kommet inn over jorden. Også noe ugjenkallelig og illevarslende.

Hinnen på sitt tynneste

Slik evner filmen å portrettere mer enn en by og et privilegert dophue fra beste vestkant. Enda mer er det en allmenn og eksistensiell utforskning av vemodet og melankolien som kan slå inn hos noen enhver fra tid til annen. Og da i særdeleshet i august, da hinnen mellom lys og mørke, og mellom begynnelse og ende, er på sitt tynneste.

At filmen hadde premiere rett i etterkant av 22. juli-terroren er naturligvis en tilfeldighet, men ikke desto mindre noe som lader den med ytterligere mening. Med ett fikk flere av filmens grunnmotiver – som kjærtegningen av Oslo – en ekstra klangbunn.

Men mest endret det kafescenen, der unge studenter forteller om drømmene sine, i all sin ungdommelige lyst og idealisme. Ikke så ulikt de som befant seg en liten kjøretur unna, på Utøya.

Slik fikk filmen en fargevalør som er fremmed selv for august. For august er også håpets måned.

Verken åpent eller stengt

Karl Ove Knausgård beskriver det slik: «Mørket i august er det fineste av alle mørke. Det er ikke lyst og åpent som junimørket, likesom fylt av muligheter som det, men det er heller ikke stengt og lukket som høst- eller vintermørket. Det som har vært, våren og sommeren, står fortsatt åpent i augustmørket, mens det som skal komme, høsten og vinteren, bare er noe man kan se inn i, men ennå ikke er en del av.»

Det var denne balansen som ble forrykket i juli for ni år siden. Mørket var ikke bare noe å se inn i; det var rundt oss og over oss på alle kanter. Og sorgen var ikke lenger myk, slik Skjæraasen lover. Men hard, slik Lars Saabye Christensen skrev i etterkant: «Jeg ser: sorgen er et hardt materiale».

Sin røde lykt

Løpeturen er over. Jeg tar av meg joggeskoene utenfor døra, på trammen (i kjærlighet til min kone, som synes de lukter), og stiger inn. Kaster i meg et glass vann, og titter ut gjennom vinduet.

Månen tenner sin røde lykt,

stjernene stirrer, hvisker

over det hellige leie:

- Se vår søster,

hvor sorgfullt ansikt hun har …

(Augustnatt, av Hans Børli)

LES OGSÅ:

Bjørn Kristoffer Bore: Vårt Land fyller i disse dager 75 år. Men hvorfor gir vi den ut?

Berit Aalborg: Vårt Land 75 år: Ambisjonen har alltid vært en avis der hvor ulike syn møtes og slipes

Alt som er gøy for de unge er forbudt