Det danske bibelselskapet mener at ordet ­Israel ikke gir mening for dagens lesere, og har sløyfet det i Nytestamentet. Det er en dårlig idé, mente jeg da jeg ble intervjuet av Vårt Land om dette. Men etterpå ble jeg ­gående og gruble på spørsmålet: Hva er meningen for oss med det som står om Israel?

Podet inn

I januar 1991 var jeg i Israel under den første Gulfkrigen. Jeg bodde på et hotell der det ellers bare bodde jøder, og på sabbatskvelden ble jeg invitert med på feiringen. Da alle mennene dannet kjede og danset, ble jeg revet med. Og plutselig gikk alarmen. Alle tok på seg gassmasker, og jeg gikk sammen med et stille tog av jøder mot rommet som var sikret mot gass.

I den situasjonen opplevde jeg en voldsom samhørighet med det jødiske folket. Og plutselig dukket et bibelvers opp. «Du som var en vill oljekvist, er blitt podet inn blant greinene og har fått sevje fra roten sammen med dem». Det er Paulus som skriver dette til de kristne i Roma, og det er forholdet deres til jødene han skriver om.

Paulus var jo selv jøde. Da han møtte den oppstandne Jesus utenfor Damaskus, sluttet han ikke å være jøde. Men han opplevde at Guds løfter til jødene var blitt gjort tilgjengelig for alle mennesker gjennom troen på Jesus Kristus.

Erstatningsteologi

«Jesus er blitt personifiseringen av Israel. Israel er ikke blitt erstattet, men derimot blitt representert av ­Jesus», skriver N. T. Wright i boken «Paul and the faithfulness of God».

Da kristendommen ble statsreligion, ble det etter hvert gjengs teologi at jødene var forkastet og erstattet av den kristne kirken. Alt som sto om Israel i Bibelen, gjaldt nå for kirken. Wright er en av mange moderne teologer som, ikke minste under inntrykk av Holocaust, har tatt oppgjør med denne erstatningsteologien.

Noen måneder før jeg reiste til Israel i 1991, hadde jeg fått en rasende telefon fra Michael Melchior, tidligere rabbiner i Oslo og da statsråd i Israel. Jeg hadde skrevet i Vårt Land om at jødene trenger frelse. Men Melchior ble den som hjalp meg med kontakter og informasjon da jeg kom til Israel. Disse opplevelsene tvang meg til å tenke nytt om jødene og kirken.

Gud har forkastet jødene, fordi de har forkastet Kristus, hevdet erstatningsteologene. Der var ikke Paulus enig: «På grunn av utvelgelsen er de elsket av Gud, for fedrenes skyld. For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall», skriver han om jødene som ikke ville tro at Jesus er Messias. «Enhver anti-jødiskhet går på tvers av alt Paulus står for», skriver Wright.

Teologien om jødenes forkastelse har ført til ufattelig mye vondt gjennom historien, og må nå skrinlegges for godt.

Anakronisme

I Bibelen er Israel navnet som Gud gir patriarken Jakob. «Israel» kan bety «kjemper med Gud» eller «Guds kjempe». Dernest er det navnet på Jakobs etterkommere, Israels folk. Og så brukes det om landet «Erez Israel». Folket og landet hører sammen. Bibelen lover at Israels folk skal få ta Israels land i eie. Men hos profetene blir det gjort klart at dersom folket ikke følger Guds vilje, kan landet bli tatt fra dem.

Etter 1948 har Israel også blitt navnet på en jødisk og sekulær stat. En selvstendig stat med dette navnet er noe nytt. Israels folk var i bibelsk tid stort sett underlagt andre makter eller splittet i to stater. Det var ikke statsdannelse som gjorde dem til Guds folk.

Det er derfor en anakronisme å bruke det som står om Israel i Bibelen på den moderne staten som bærer dette navnet. At de har samme navn, betyr ikke at det er samme sak.

Tilbakevending

Jødene har sin religiøse og kulturelle identitet knyttet til det som står om det israelske folket i Bibelen. Og denne identiteten har også en geografisk side: Tilknytningen til landet der Bibelen ble til. At nesten alle jøder i de siste to tusen årene har levd andre steder, har ikke endret på det.

For hundre år siden, i april 1920, ble San Remo-avtalen undertegnet. Der fikk britene ansvaret for å gi jødene et hjem i det britiske mandatområdet Palestina, uten at det skulle gå på bekostning av rettighetene til de som allerede bodde i området.

Det var ikke en jødisk stat man åpnet for i 1920 (det skjedde først i 1947, og med andre grenser). Men det internasjonale samfunnet forpliktet seg til at jødene skulle få vende tilbake til det landet de var knyttet til gjennom sin historie.

Løfter bekreftes

Jeg hører til dem som opplever denne tilbakevendingen som en bekreftelse og oppfyllelse av løftene i Bibelen. Men det betyr ikke at det som står om Israels folk og land i Bibelen, kan brukes direkte på den moderne staten Israel. Heller ikke til å ta rettighetene fra de ikke-jødene som bor i det samme området.

«Enhver direkte overføring av gamle tekster til aktuelle saker løper risikoen for overforenkling. Som oftest vil slik ignorering av historiske forskjeller være drevet av en ideologi, og derfor vil tolkningen være immun for kritiske motforestillinger», sier en av verdens fremste teologer på Det gamle testamente, Walter 
Brueggemann i boken «Chosen?».
 Jødene er ikke forkastet av Gud. De er fortsatt under hans omsorg. Men det er også alle andre mennesker. Det som står om Israel i Bibelen er først og fremst et uttrykk for Guds trofasthet og nåde. Og derfor trenger vi at det står der.

LES OGSÅ: Har Bibelselskapet en agenda?

LES OGSÅ: Regjeringen myker igjen opp alkolov - Begynner å bli pinlig for KrF, mener Sp

LES OGSÅ: Koronapandemien er i ferd med å bli en menneskerettskrise, advarer FN-sjefen