Kirke

Hva gjør en dåre hellig?

Levi Jensen og Tiktok-forkynnerne avslører min besteborgerlighet – og sin egen dårskap.

Jeg visste ikke hva jeg skulle tro da jeg første gang så en video med frilanspredikanten Levi Jensen. Han ser vill og uflidd ut, han roper (GLORY!), og språket hans er vulgært (brenne i hælvete, rævpuling, etc). Det er et voldsomt trøkk i innspillingene han pumper ut til folket. Hva er dette for noe?

Forkynnere på Tiktok

I sommer gikk debatten om Jensens forkynnelse høyt. Samtidig kunne vi lese om en gruppe unge menn som kaller seg «Jesus-influensere»: De er svært aktive på det sosiale mediet Tiktok, der de legger ut små oppbyggelige videoer som de lager selv. Som Jensen er de forkynnere med mange følgere i de nye mediene.

Selv om Jensen er mer bråkete og ubehøvlet enn Tiktok-erne, deler de et trekk til, nemlig underligheten. De er aparte, rufsete, stotrende. Flere av dem forteller åpent om diagnoser og traumer, og sårbarheten deres framstår langt fra overvunnet. Sammenliknet med velformulerte biskoper og velkledde pastorer framtrer disse forkynnerne som, vel, dårer.

Og jeg tenker: Skal denne gjengen virkelig representere mitt livssyn? Her er vi mange som jobber hardt for å framstille kristendommen som troverdig, rik, visdom for menneskeslekten. Og så ødelegger den banale og klønete gjengen på Youtube det imaget vi så møysommelig prøver å bygge opp.

Flannery O'Connor

I sommer leste jeg også den avdøde amerikanske forfatteren Flannery O'Connor. I mange av fortellingene hennes figurerer den hellige dåren: Hos O'Connor blir kristendommen ofte presentert ved brutale, uforstandige og destruktive figurer. Disse dårene peker på Kristus.

Fenomenet «hellige dårer» strekker seg tilbake til middelalderen, da ivrige troende tok Paulus' utsagn om å være «dårer for Kristi skyld» som en oppfordring: De lot som de var gale, og slik ydmyket de seg frivillig, som offer og som vitnesbyrd. I russisk litteratur dukker figuren opp i ulike former, mest kjent i Dostojevskijs Idioten, en Kristus-figur for god og for naiv for denne verden. Tidligere erkebiskop Rowan Williams vender ofte tilbake til denne tematikken: at å være hellig ikke er det samme som å være god. Det er de utilstrekkelige det skinner sterkest av.

Rammes

Og nettopp her rammes vi som synes vi er kloke. For er egentlig kristendommen så klok og troverdig? Er den ikke usannsynlig og på sin måte uforstandig, for ikke å si dum? Dårskap for hedningene, kaller Paulus korset. Fornuften er en hore, skrev Luther. Er det gitt at det velformulerte, gjennomtenkte og sunne taler sannere (og mer effektivt) om Kristus enn det banale og flaue? Kanskje er det jeg som har misforstått.

Og jeg må erkjenne at jeg ikke bare har gode grunner for å himle med øynene over disse forkynnerne. Jeg har dårlige også. Min umiddelbare motvilje mot Jensen og gjengen handler om småborgerlig arroganse og smaksdømming. For Jesus har vel ikke noe mer eller mindre sans for vakker messesang enn bassgitar og møtetelt. Døperen Johannes var nok ganske rufsete i kamelhårskappen sin, fiskerne som ble Jesu første disipler hadde ingen utdannelse.

Sakramentalt

O’Connor skrev at det er nødvendig for henne som forfatter å ha et sakramentalt syn på virkeligheten. Jeg tror hun mener at det inni en ting eller et fenomen kan skjule seg noe helt annet. Ikke bare kan brødet og vinen være kjøtt og blod, men smerte kan være seier og dåren kan være vis.

Jeg følger O'Connor et stykke på vei. Samtidig kan man ikke koble det vi opplever som sant og det som er sant helt fra hverandre uten at virkeligheten går i stykker. Vår bro til verden, veien til erkjennelse, er å observere og sanse. Dersom tingene rundt oss like gjerne kan være det stikk motsatte av det vi ser, er vi kastet ut i full relativisme, ja, psykose, galskap.

Men i bøkene sine redder O’Connor seg selv og dåren inn: Fortellingene er så ambivalente at vi må lure på om denne kristendommen egentlig er noe vi skal heie på. Disse dårene, profetene, sannsigerne, de gjør mer skade enn godt rundt seg. Kanskje tar vi feil i hva vi vurderer som godt og ondt. Kanskje er kristendommen i o’connersk støpning faktisk skadelig. Det er ingen romantikk hos O’Connor. Tragedien blir ikke mindre med kristendommen, den blir større.

Ikke nok

Jeg tror på den hellige dåre. Jeg tror den enkleste, mest naive og klønete troende kan forkynne sterkere enn de mest beleste filosofer og teologer. Barnets eller den språkløses tro kan lære meg mer enn all verdens bøker. Stotrende unge menn kan være de beste vitner.

Men likevel: det er jo åpenbart ikke nok å være en dåre for å peke på Kristus. Det finnes mange naive og klønete folk som ikke peker på Kristus, selv om de prøver. Ingen, verken klok eller dum, kan unndra seg spørsmålet vi alltid må stille: Er det som blir forkynt god kristendom?

For det være sammenheng mellom godhet og hellighet. Liknelsen om fikentreet forteller oss det: Bærer ikke treet god frukt, er det heller ikke godt. Kommer det ikke noe godt ut av forkynnelsen, så er den heller ikke god. Det vi ser er det vi ser. Og det jeg ser Levi Jensen forkynne er ikke god kristendom.

LES OGSÅ:

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kirke