KrF-dramaet har overskygget mye i det politiske Norge høsten 2018. I årene som kommer vil det bli skrevet bøker om prosessen.

Det mest oppsiktsvekkende var at Hareide som partileder, utover i prosessen, avsto fra å bruke sin suverene posisjon og makt som partileder. Der andre ville holdt et hardt grep om prosessen og sine nærmeste partifeller, lot han sine egne nestledere framstå som ledere for en fløy, i motsetning til ham selv. Dermed ga han fra seg den unike makten som er ligger i en partileders rolle.

Det mest tydelige eksempelet er at Hareide skal ha akseptert møtet mellom hele Høyres ledelse og sine egne nestledere midt under veivalgprosessen, uten at han selv var til stede. Dermed ble en direkte linje mellom statsministeren og nestledere åpnet. Samtidig ble Hareide holdt utenfor planleggingen av et strategisk løp som omhandlet hans eget parti. Dermed ble hans posisjon som leder for hele partiet ble kraftig svekket.

«Team Erna»

Så opptatt av partidemokrati var Hareide at han aksepterte et voksende og tett samarbeid mellom Høyre og KrFs egen høyreside. Etter det vi kjenner til kom han ikke med korreks da hans egen ungdomsleder, Martine Tønnesen, omtalte seg som «team Erna», på Høyres egen podcast.

Ingenting av dette ville blitt akseptert av andre partiledere. Aller minst av Erna Solberg selv. Hun krever lojalitet. Aller tydeligst ser vi det på den beinharde disiplinen hun krever av sin egen kvinnebevegelse i abortsaken. Blant de borgelige feministene i Høyre, er det svært få som har turt å motsi statsministeren, selv om alle vet at det er svært sterke følelser i sving blant Høyres kvinner.

Skei Grandes prosess

Rundt Venstres veivalg før jul 2017, så vi også en prosess der partileder Trine Skei Grande holdt partiet i stramme tøyler og sikret flertall for sin egen linje. Noen vil si hun overkjørte mindretallet i partiet. Nestleder Terje Breivik var sterkt kritisk til samarbeid med Frp. Men denne motstanden ble aldri brettet ut for alle verden, slik som i KrF. Skei Grande gjorde kort prosess. Hun involverte ikke hele organisasjonen, men lot partiets landsstyre avgjøre. Der hadde hun flertall, slik også Hareide ville hatt flertall i sitt eget landsstyre. Mye tyder på at han ville vunnet dersom Hareide hadde «tatt en Skei Grande» i sidevalget.

Hvorfor valgte Hareide en så åpen prosess? Svaret ligger i hans personlighet og antagelsen om et dypt splittet parti. Det må stride mot hans natur å tvinge andre, særlig sine egne nestledere. Kanskje var han også for konfliktsky? Mange mener han burde vært langt åpnere tidlig i prosessen. Men trolig forsto han hvor splittende sidevalget ville være for KrF. Derfor mente han at tidsspennet for det opprivende sidevalget burde bli så kort som mulig.

Ba Hareide ta valget

Men selv om partiet var splittet, var det et unisont ønske om at Hareide måtte gi et tydelig råd. På KrFs landskonferanse i februar 2018 ble han oppfordret av mange til å peke retning. Flere understreket at det var bedre at partiet gikk i en annen retning enn de selv ønsket, enn at partiet ble stående på stedet hvil, i skvis mellom fløyene på Stortinget.

En av de mest tydelige var tidligere stortingskandidat Jostein Rensell. Sammen med Tove Welle Haugsland, Dag Inge Ulstein og Karin Bakklund Bjørkhaug sto han fram i Vårt Land februar 2018 under tittelen: «Ber Hareide ta samarbeidsvalget». I ettertid vet vi at to av disse var «blå» og to var «røde».

Hareides tale

På landskonferansen lovet Hareide å peke retning, og et løp for dette ble presentert. Da lanseringen av boka hans nærmet seg, kom også lekkasjene. NRKs Lars Nehru Sand var den aller første som kunne erfare at KrF-lederen ville anbefale et regjeringssamarbeid med Ap og Sp.

Til tross for denne lekkasjen og KrFs eget landsmøtevedtak, der det eneste bastante løftet var et nei til regjering med Frp, fremsto mange i det politiske miljøet overrasket. Aller mest Erna Solberg og Høyres folk i regjering. De virket nærmest lamslåtte over Hareides Ap-anbefaling.

Høyres indignasjon og skuffelse må ha smittet over på KrFs «blå» fraksjon. Noen av de samme folkene som få måneder tidligere hadde tryglet Hareide om å peke retning, snakket nå om «kupp» og «en rigget prosess». «Beviset» for dette var Hareides møte med Kjell Magne Bondevik og Einar Steensnæs og at hans egne rådgivere var orientert. Det framsto som om de krevde at Hareide skulle tatt avgjørelsen for et helt parti i sitt lønnekammer.

Morgenbladets Aslak Bonde ble intervjuet om dette temaet i Vårt Land i starten av desember. Han stusset over at flere av dem som snakket om «kupp», var med på landsstyret sitt vedtak i 2016, der KrF sa nei til regjering med Frp. Han pekte på at en regjeringsdeltagelse med Siv Jensens parti er «et eklatant brudd på valgløfte og samarbeidsvedtak», men at et samarbeid med Ap og Sp er mulig i henhold til vedtaket.

Høyre på banen

Det er liten tvil om at Høyres rolle og inngripen var viktig for det endelige resultatet. Hele Høyres ledelse og nestor Kåre Willoch gikk hardt ut i mediene mot Hareide. Solberg snakket om hans «maktbehov» og «mangel på demokrati». Willoch tok et knallhardt oppgjør, og mente Hareide hadde «sviktet sine egne velgeres forventninger».

Endret mye

Det er interessant at det først var etter nestledernes møte på statsministerens kontor at de «blå» i KrF for alvor endret retorikk og tok opp kampen med egen partileder. Det var da Ropstad begynte å snakke om «en historisk mulighet til å endre abortloven». Sammen ungdomslederens «team Erna», og ved hjelp av Høyres egne media-folk, snudde de stemningen i KrF. Ikke minst ved å definere det som nærmest suspekt at en partilederen pekte på Støre og venstresiden.

KrFs fylkesmøter – minutt for minutt – er kjent for de aller fleste. Detaljene kan leses og sees i den enorme flommen av avisoppslag og TV-, radio- og filmsnutter som ligger på nett.

Det store spørsmålet er hvilken lærdom KrF og andre politiske partier kan trekke av prosessen.

En ting er sikkert: Ingen partileder vil i nærmeste framtid legge opp til en prosess som er like åpen, og som gjør at en nestleder kjenner seg fri til nærmest å starte regjeringsforhandlinger i media mot partilederens vilje. Særlig på et sensitivt spørsmål som abort. Ingen partileder vil heretter akseptere at egne nestledere går i et slags fraksjonsmøte med statsministeren for et annet parti for å diskutere strategi.

Det heller ingen grunn til å tro at Hareide ville godtatt dette, om han hadde fått velge om igjen.