Kommentar

Han kommer ikke til Norge

Politikere som vifter med kors og flagg i den ene neven og hytter den andre mot det fremmede vil neppe bli et ­problem i Norge.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er mye pent å si om norske frihetskampen i 1814. Men etter å ha vedtatt at Norge er et helt og udelelig Kongerike kommer Eidsvollsfedrene i paragraf 2 til det de mente var nest viktigst. «Jesuiter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget».

Jødeparagrafen viser hvor sterkt det røde, hvite og blå jerntriangelet mellom nasjon, etnisitet og religion har vært i Norge. Paragrafen ble heldigvis opphevet få tiår seinere, men jesuittforbudet ble stående til 1956, da det mot 31 stemmer ble opphevet i Stortinget. Arven fra paragraf 2 har levd helt inn i moderne tid.

Tvangssterilisering av tatere er ett eksempel, og det jeg vil kalle et forsøk på kulturelt folkemord på samene har pågått i levetiden til mange av Vårt Lands lesere. Så hvor er vi i dag? Hvordan er koblingen mellom nasjon, ­etnisitet og religion i Norge i dag?

Koblingen er fortsatt sterk

Et land der den nasjonale kirken har 3,1 millioner medlemmer, og en halv million går til gudstjeneste hver måned, er ikke avkristnet. I fest og krisetider er det her nasjonen samles. Selv om mange ikke tror like inderlig som vi kristne gjerne skulle ønsket, så er Norge et kristent land, et land gjennomsyret av kristne verdier, kulturarv og tro. Det vil det fortsette å være i all overskuelig fremtid.

LES OGSÅ: Da Salvini kysset rosenkransen ble det bråk

I flere europeiske land ser vi nå politikere som vifter med kors og flagg i den ene neven, mens de hytter mot det fremmede med den andre. I Norge har dette vært mindre markant, og mindre vellykket. Den fremste eksponenten for en mer polarisert politikk i denne retningen i Norge, er Sylvi Listhaug, selv om hennes kobling mellom nasjon og religion er langt mer dempet enn hos hennes internasjonale motstykker.

Rett før Sylvi Listhaug kom inn på den nasjonale, politiske scenen hadde Frp et markant fall, de gikk fra å være på 20-tallet på målingene til å bli et parti på 15-tallet.

Hennes retorikk har ikke velsignet partiet med en ny opptur, i beste fall har den bremset partiets fall. Et parti som i samme åndedrag tar til orde for å fjerne statlig trosstøtte, og sier at det er globaliseringen som truer kristne­ verdier, har et forklaringsproblem.

 

Folk flest

Det partiet som seiler opp som partiet for «folk flest» i Norge, Senterpartiet, styrer faktisk aktivt unna polariserende retorikk mot muslimer og innvandring. De fokuserer på jordnære og tradisjonelle norske verdier, og gjør suksess med 
det.

I den grad den nasjonalistisk orienterte kristendommen ­finner et nedslagsfelt i Norge så er blant høyreorienterte kulturkristne. Lett tabloid oppsummert, de går i kirka på julaften og ­tilbringer ­resten av årets 51 søndager i kommentarfeltet, der de ­bekymrer seg for kristne og norske verdier. De gjør kristendom til identitet heller enn tro.

Nestekjærlighet i sentrum

Den mest samlende figuren i det polariserte kirkelandskapet vi har i Norge i dag er Arne Viste. Han gir papirløse flyktninger arbeid, og melder seg for politiet. Her bryter jeg loven, og kan ikke annet, er hans budskap.

Nå trues han med millioner i inndragning, og ett år i fengsel. Jeg finner ikke noe sannere og mer dekkende bilde på hvordan kristenheten i Norge setter nestekjærligheten og ikke nasjonen, i sentrum, enn Arne Viste.

Det er mange ting å bekymre seg for i dag, men jeg er faktisk svært lite bekymret for en eventuell framvekst av en nasjonalistisk orientert kristen bevegelse i Norge. Den vil i så tilfelle ha sitt hjem utenfor kirken.

Positiv nasjonalisme

Det skyldes ikke bare norsk kristenhet, det skyldes også norsk nasjonalisme. Skampletter til tross, vår moderne nasjonalfølelse er tett knyttet til en kulturell oppvåking og frigjøring, og ikke til et tidligere militær storhetstid. Den er koblet til en liberal og sosial tradisjon, og til folkestyre og frihetskamp.

Det er Henrik Wergeland og ikke Harald Hardråde vi tenker på 17. mai. Hans Nielsen Hauge og hans kamp for den lille manns rett har betydd mer for Norge enn noen general.

Hvorfor sier vi alltid nasjonalisme som om det er et stygt ord? Det er bedre å bo i politiske enheter der man har greid å skape en felles identitet, med tilhørighet og tillit, enn i land der dette mangler helt.

Folk trenger felleskap som går på tvers av sosiale og politiske skillelinjer, utfordringen er hva vi dekker behovet med.

LES OGSÅ:

Espen Teigen avdekker Listhaugs kristen-strategi

• Berit Aalborg: Ropstads strategi

Une Bratberg: Gud, fedreland og ytre høyre

Les mer om mer disse temaene:

Bjørn Kristoffer Bore

Bjørn Kristoffer Bore

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar