Glemte søsken

Erling Rimehaug

Tidligere redaktør 
i Vårt Land

'Det er så hardt, Erling. Det er så hardt'. Det er ikke ofte jeg får telefon fra Midtøsten. Men det fikk jeg den 12. november i år. Han som ringte fortalte at han var på vei mot Deir ez Zor i Syria, der en armensk prest og hans far var blitt drept dagen før av IS.

Deir ez Zor har han spesiell klang for alle som kjenner armensk historie. Dette stedet i den syriske ørkenen var endestasjonen for mange av de armenerne, først og fremst kvinner og barn, som ble drevet dit av de tyrkiske nasjonalistene. De fleste døde der av sult og utmattelse.

Folkemordet på armenerne for hundre år siden fikk skje uten noen forsøk på å stanse det. Det kristne Vesten var opptatt med den store krigen som senere fikk navnet første verdenskrig.

Syria og Irak

Også utryddelsen av de kristne fra Syria og Irak i våre dager har skjedd uten noe stort engasjement fra kristne utenfor Midtøsten - i alle fall ikke før det var for sent.

De siste årene har tragedien fått en viss oppmerksomhet i mediene. For noen dager siden hadde Aftenposten en stor reportasje fra det nordlige Syria. De har møtt noen av de 3-4000 kristne som fortsatt bor der. For ti år siden var det ti ganger så mange. Mange flyktet da IS kom, og nå har mange av de resterende flyktet etter at Donald Trump trakk sin støtte til den kurdiske militsen som inntil nå har beskyttet dem.

Trump er selvsagt ikke ute etter å ta de kristne. Men det betyr mer for ham å ha et godt forhold til president Erdogan. Derfor prøver han å hindre at USA anerkjenner at armenerne ble utsatt for folkemord. Akkurat som Bill Clinton, George W. Bush og Barack Obama før ham.

Eller som keiser Wilhelm II av Tyskland, som prioriterte alliansen med sultanen. Derfor så de tyske soldatene på at tyrkerne myrdet armenere uten å gjøre noe. Frankrike og England gjorde heller ikke noe i 1895 da sultanen massakrerte kristne armenere, for de syntes det var viktigere å hindre Russland i å ekspandere sørover.

Glemte kristne

«Dersom dere angriper oss og avsetter Saddam Hussein, betyr det slutten for oss», sa de irakiske kristne til meg da jeg besøkte dem i 2002. Men situasjonen for de kristne var ikke noe element i overlegningene som førte til invasjonen året etter. Det gikk som de spådde - nå er de aller fleste av flyktet eller drept.

Ikke slik å forstå at Saddam var noen god mann, verken for kristne eller andre. Heller ikke Assad i Syria. Men å felle en diktator uten å legge planer for hva som kan følge etter, fikk fatale følger for minoriteter som ikke kunne forsvare seg i anarkiet som oppsto.

Hvorfor tenkte ingen på det? Andre hensyn kan ha fortont seg viktigere. Men det virker som det ikke fantes noen bevissthet om at det var kristne i området.

I to tusen år

Det visste ikke jeg heller før jeg begynte å reise i området for vel tjue år siden. Da oppdaget jeg kristne kirker som var tusen år eldre enn den norske, fortsatt levende og fulle av tro. De var stolte av å ha holdt troen oppe der kristendommen ble til, men de følte seg glemt av resten av kristenheten.

Kanskje ligger røttene til denne uvitenheten over tusen år tilbake? Etter kirkemøtet i Kalkedon i 451 skilte de østlige kirkene lag med de vestlige. De ble forfulgt som kjettere av den kristne keiseren i Konstantinopel, inntil landene deres ble erobret av muslimene. Fra da av så vi dette som muslimske land. Men tusen års muslimsk styre betydde ikke at de kristne ble utryddet. De ble etter hvert en minoritet, men de holdt stand. De ble diskriminert, men ikke forfulgt eller forsøkt utryddet.

«Syria er et av de tryggeste land for kristne», fikk William Dalrymple høre da han skrev om de glemte kristne på 90-tallet. Det samme fikk jeg høre, både i Syria og Irak. Og jeg opplevde ikke noe som tilsa at det ikke var sant.

Islamistene

Så kom 11. september 2001 og islamistene ble vår store frykt. Det vil si: Vi fryktet at deres terror ville ramme oss. At de var en fare for de lokale kristne, var ikke særlig framme i bevisstheten.

Derfor hørte vi heller ikke deres advarsler om at krigen mot terror var en fare for dem. De ble beskyldt for å stå i ledtog med vestlige makter. Ironisk nok, siden vestlige makter ikke hadde brydd seg med å ta kontakt med dem.

Man kan si mye om Assad og Saddam. Men de hadde visst å holde islamistene i sjakk. Titusener av dem satt i fengsel, mange andre var drept. Men da USA etter Saddam ga makten i Irak til sjiamuslimene, søkte sunnimuslimene til islamistene for beskyttelse. Og Assad i Syria så seg tjent med å slippe dem løs for at de skulle nedkjempe den demokratiske opposisjonen og de frie syriske styrkene.

Stefanusdagen

Da USA og Russland omsider gikk sammen om å knekke IS, hadde allerede det meste av skaden skjedd mot de kristne i Syria og Irak. IS hadde dessuten fått tid til å etablere avleggere i Afrika, hvor de nå dreper kristne i stor stil i landene rundt Sahara.

Det er godt at kirkene omsider begynner å markere Stefanusdagen og de forfulgte kristne. Men da bør vi også huske at vi ikke er uten skyld i det som har rammet mange av våre brødre og søstre.