Er kritikkens mandat utydelig? Skal den være en brukerveiledning, er det litteraturvitenskap, eller en subjektiv tenkning med et verk?

Forrige uke etterlyste Arne Borge her i avisa en sterkere vilje hos sine kritikerkollegaer til å ta tak i det metafysiske hos Dag Solstad. Hvorfor unnlot så mange anmeldere å gå inn i et aspekt i Solstads nyeste roman, som var så tydelig tilstede, nemlig balingen med en opplevelse av Guds fravær?

Jeg tror ikke det bare handler om berøringsangst for alt som lukter kristenmanns blod. Det handler også om en mer generell nøling i kritikken mot å dvele ved det ikke-åpenbare. Til å bruke spalteplassen til å bevege seg inn i noe ukjent og utrygt.

LES MER: I anmeldelsene av Dag Solstads nye roman har de fleste hoppet over halve boka for å slippe brysomme spørsmål om Guds eksistens

Trender og tendenser

Det er et problem at kritikere har for lave honorarer og for sterkt tidspress til å gjøre det tankearbeidet som hever kritikken over pliktskyldig vurdering, over leserorienteringen. For ofte er en kritikk en utredning om hva en bok handler om og hvilken sammenheng, trender og tendenser den inngår i. Ser vi to-tre bøker som tangerer samme tematikk, er vi raskt ute med å rope om en trend, og på denne måten unnlater vi i noen tilfeller å snakke om det som er mest interessant: Det spesielle ved boka, det som gjør den forskjellig, ikke det som gjør den lik det vi allerede kjenner. For ofte er kritikken en sjanger som gjentar det vi allerede vet.

På det tørre

God kunstkritikk tar seg selv alvorlig nok til å tenke videre. Når en roman beveger seg inn i et område kritikeren ikke er komfortabel med å tenke i, eller ikke har egne erfaringer nok til å fundere utforskningen av disse spørsmålene på, kan kritikken fort bli kjedelig. Eller?

Kanskje er det aller kjedeligste når kritikerne unngår å bevege seg inn i ukjent farvann for å ha sitt på det tørre. Når det kommer til et filosofisk og eksistensielt tema som Guds fravær, er det forståelig om mange er fristet til å vike unna. Men de mest originale og interessante tilnærmingene til trosspørsmål trenger ikke å komme fra en teolog. Det er nettopp ved det ubegripelige i et verk at kritikeren, så vel som den gjengse leseren, har størst rom til å tenke.

LEST DENNE? – Skriver du Gud i teksten, blir det oversett

Holde i bevegelse

Det kan sies mye om at kritikkens rammebetingelser burde vært bedre. Men jeg tror motviljen mot å våge seg ut i de virkelig store spørsmålene, handler mer om mangel på mot enn om mangel på ressurser. Det skrives mye god litteraturkritikk i Norge. Men kritikk er, som alle andre former for skrivepraksis, en sjanger som lett kan stivne i konvensjonene. Det er enhver kritikers ansvar å holde disse i bevegelse, og å utvide rommet. En av kritikkens viktigste oppgaver er å utfordre. Og den som utfordrer, risikerer alltid noe.

LES ANMELDELSE AV DAG SOLSTADS NYESTE ROMAN: Aldri før har Dag Solstad gått så direkte i dialog med en kristen forestillingsverden