For hundre år siden ble Eglantyne Jebb arrestert mens hun delte ut pamfletter på Trafalgar Square i London. «Skal babyer sulte i hjel?» sto det.

Første verdenskrig var over, og sammen med søsteren Dorothy Frances samlet hun inn penger til sultende barn fra Tyskland og Østerrike-Ungarn. Mange så på dem som forrædere. Barn eller ikke; hvordan kunne de hjelpe fienden?

Gråten

Det eneste internasjonale språket i verden, er et barns gråt, sa Eglantyne Jebb. Hun forandret folks holdning til de svakeste i enhver konflikt: Barna.

15. april 1919 ble «Save the Children fund» lansert. Eglantyne Jebb mente at hele verden hadde ansvaret for barna, på tvers av landegrenser og religiøse ulikheter. Det er det viktig å holde fast ved, også når det blir vanskelig å tenke på å hjelpe.

For nå går debatten går i sosiale medier: Skal barna til terrorister hjelpes hjem?

I fordømmelsen av IS-terroristene trekkes barna med. «Vil vi ha radikaliserte barn i våre barnehager?» «Hvem tør å være fosterforeldre til et IS-barn?» spør folk.

Siden desember har rundt 46.000 mennesker forlatt IS-områdene. Det såkalte kalifatet, som på det meste dekket et område så stort som Storbritannia, med flere millioner innbyggere, er borte.

Minst 2.500 utenlandske barn fra omkring 30 land bor i tre leire helt nordøst i Syria. Blant dem er omkring 40 barn og 10 kvinner norske statsborgere.

Terrorfare

I Belgia har en bestemor gjort klart rommene til de seks barnebarna hun håper kommer tilbake. Døtrene hennes har reist to ganger for å slutte seg til IS. Shamima Begum som sluttet seg til IS i Syria som 15-åring, trygler om å få komme tilbake til Storbritannia. Hun er fratatt statsborgerskapet, mens myndighetene sier hennes nyfødte sønn er britisk statsborger. Amerikanske Hoda Muthana forlot Alabama da hun var 19 for å gifte seg med en jihadist. Hun sier hun angrer på at hun oppfordret til terror på amerikansk jord.

– Jeg var manipulert, sier hun nå.

Norske Aisha Shezadi fra Bærum sluttet seg til terrorgruppa IS og bor i dag i en interneringsleir med sønnen i Syria.

Provoserende

Dette er bare noen eksempler på historier ulike lands myndigheter må forholde seg til. Statsminister Erna Solberg har sagt at IS-krigere har rett til å vende tilbake til Norge, men at myndighetene ikke vil gjøre noe spesielt for å hjelpe dem med det.

Selv om IS-krigere og familiene deres har statsborgerskap i europeiske land, også Norge, blir mange provosert. Kvinnene har jo selv valgt å reise, og må ta konsekvensene av sine handlinger. Listen over uhyrligheter begått av IS er nærmest endeløs: Halshogginger, massedrap, jenter solgt som sexslaver, homofile kastet ut av høye bygninger. Fredsprisvinner Nadia Murad var en av flere tusen kvinner fra jesidi-minoriteten som ble bortført, voldtatt og holdt i fangenskap av IS-krigere.

Risiko

Hva visste kvinnene som nå ønsker å reise hjem med barna sine? Hvor stor sikkerhetsrisiko utgjør de? Hvorfor skal man tenke på dem, når ofrene for IS sin terror ikke har fått oppreisning og lider? Hvorfor skal norske IS-tilhengere få nyte godene en demokratisk rettstat gir når de forlot den for noe helt annet?

Disse spørsmålene har ingen enkle svar.

Det vi vet, er at barna til IS-krigere også er ofre. Barna er ikke ansvarlige for sine foreldres handlinger, og de skal ikke lide for at foreldrene feiler. Historien viser at det har skjedd – og skjer – mange ganger. Det tok 75 år før de norske tyskerbarna fikk en offentlig unnskyldning. De fikk lide for foreldrenes valg.

Domstol

Kvinnene som greier å komme seg hjem til sine respektive land, må regne med å bli straffeforfulgt. Da må og skal norske myndigheter tar vare på barna deres. Barna som sitter i leire nå, er traumatiserte, redde og har vært vitne til brutal vold. Spesielt barn mellom 10 og 14 år er nervøse, viser tegn til aggresjon og har mareritt, melder Redd Barna.

De kommer til å trenge mye hjelp. De norske må komme seg hjem til Norge selv, sier regjeringen. Men kvinnene i leirene kommer seg ikke til konsulat uten hjelp, så da er vi like langt. Det virker ikke som den politiske viljen strekker seg så langt som til å hente dem ut.

– Hele verden har ansvar for barna, sa grunnleggeren av Redd Barna for hundre år siden.

I 1924 skrev Eglantyne Jebb Genève-erklæringen, som igjen ble utgangspunkt for FNs barnekonvensjon.

Klarer vi å holde de humanitære verdiene høyt, også overfor dem som ikke har omfavner de samme verdiene selv? Det er testen – dersom vi ikke vil at barn skal lide for foreldrenes ugjerninger.