Dette å kjenne seg feil, for mye, for svak eller for sterk, er en konstant tyngde ved eksistensen. Opplevelsen trigges, styrkes og dyrkes på måter vi har vanskelig for å forstå. Mønstrene er intrikate og komplekse. Men en ting ser vi klart: Denne følelsen er smittsom. Og fordi vi forstår den som nærmest epidemisk, blir vi redde for å dele det som representerer nettopp denne følelsen. Filmen Selvportrett har aktualisert denne smittefrykten. Lene Marie Fossens kropp og bilder, stemme og fortelling treffer noe vi kan kjenne igjen i oss selv. Noe dypt menneskelig. Og noe vi er redd for. Og vi reagerer dobbelt: Vi vil nærmere, og vi vil bort.