Et sted å elske fra
Dokumentaren Selvportrett ble kritisert for å forskjønne lidelse. Men filmen er en gave som gjør Lene Marie Fossen nærværende, skriver domkirkeprest Elisabeth Thorsen.
«Det som er blitt sittende igjen i meg etter filmen Selvportrett, er : Se mennesket. Se slik Lene Marie så», skriver Elisabeth Thorsen.
Speranza Film / Norsk Filmdistribusjon
Dette å kjenne seg feil, for mye, for svak eller for sterk, er en konstant tyngde ved eksistensen. Opplevelsen trigges, styrkes og dyrkes på måter vi har vanskelig for å forstå. Mønstrene er intrikate og komplekse. Men en ting ser vi klart: Denne følelsen er smittsom. Og fordi vi forstår den som nærmest epidemisk, blir vi redde for å dele det som representerer nettopp denne følelsen. Filmen Selvportrett har aktualisert denne smittefrykten. Lene Marie Fossens kropp og bilder, stemme og fortelling treffer noe vi kan kjenne igjen i oss selv. Noe dypt menneskelig. Og noe vi er redd for. Og vi reagerer dobbelt: Vi vil nærmere, og vi vil bort.
Kritisert
Filmskaperne har tatt imot alvorlig kritikk i etterkant av filmen. Det er blitt sagt at de estetiserer sykdom, lager kunst av elendighet eller også forsterker sykdomstrekk hos mennesker som har spiseforstyrrelser.
Bestill abonnement her
KJØP
