Et samfunns helsetilstand kan avleses på hvordan det behandler sine eldre
Trakk koronaen kanskje med seg en fordekt eldreforakt? Den dukker opp med ujevne mellomrom i historien – spesielt når det er krise og «noe» må salderes vekk.
Pass på så vi ikke snakker ned de eldre og gir dem status som «mindre verd». Noen av oss er skjørere og ikke så raske som andre, men menneskeverdet er det samme. I et sunt samfunn telles ingen utenfor, skriver Olav Egil Aune
Gorm Kallestad
Jeg sykler og her en dag syklet jeg forbi et tilsynelatende fredelig eldresenter og tenkte helt naturlig: oppdaget viruset dette stedet, eller gikk det forbi? Hadde jeg ikke vært i det undrende lunet, hadde jeg tenkt at her bor de, de som er ofre for «dødens kjøpmenn», de som veksler sine teorier i penger og fanges i kynismens klo.
Det blir bare sånn
Det er lett å avvise ordet «eldreforakt», det er såpass sterkt at vi vil ikke ha noe med det å gjøre. Men eldreforakt, det er ikke noe man vil – det er noe som bare blir sånn, ubevisst gjør vi ting eller tenker noe vi ikke skulle ha tenkt. Eksempel: Når jeg irriteres grenseløst over et eldre menneske som står først i supermarkedskassa med gåstolen sin og fomler etter et kronestykke som like godt kunne vært betalt med tikroningen han/hun har i handa. Det går for sakte! Det er eldreforakt. Mange kjenner den på kroppen, og blir tunge i hjertet. Hjemmeleksen er å finne flere tilfeller.
