KOMMENTAR – SOMMERGJESTEN

Torbjørn Røe Isaksen

synspunkt@vl.no

I forrige uke lanserte jeg båtutleie i Oslofjorden sammen med Plastpiratene. I strålende solskinnsvær overrakte jeg et kaprerbrev slik gamle ­tiders pirater fikk tillatelse til å røve og plyndre.

Drahjelp

Men plastpiratene skal selvfølgelig ikke herje, ­deres mål er «å få mennesker og hav på rett kjøl». De tar med folk ut i båt for å samle plast, rett og slett; og selv om både studenter og finanstopper er velkomne, er fokus særlig på mennesker som trenger litt drahjelp for å komme på rett kjøl. «Garva narkomane» for eksempel, som piratene selv skriver på nettsiden sin.

Hvorfor skal piratene leie ut båter? Jo, fordi det gir en sjanse til å tjene penger som igjen kan finansiere den sosiale virksomheter. For å oppnå sitt sosiale formål må piratene kanskje gå fra å være en type organisasjon eller klubb, en sosial entreprenørbedrift, for å si det på en ­annen måte.

Dele verden i to

Vi politikere er ofte vant til å dele verden i to deler. Den ene er vi for, den andre er vi skeptiske til. Venstresiden er ofte veldig for offentlig sektor, men de er mer skeptiske til ­markedet. Det er offentlig sektor som kan sikre rettferdighet og jevn fordeling, tenker man.

Høyresiden har en tendens til å være mer begeistret for markedet, mens særlig staten ofte ­forbindes med byråkrati og kronglete regler.

Sosialt entreprenørskap sprenger dette skjemaet. Det er verken offentlig virksomhet, ren profittdrevet business eller frivillig ­veldedighet. Sosialt entrepenørskap handler om å gjøre to ting på en gang, både skape flere arbeidsplasser og bidra til å løse sosiale utfordringer ute ­eller hjemme.

Nyfattigdommen

Vi vet at det offentlige kommer under press i årene som kommer. Ikke minst ser vi konturene av at nyfattigdommen i Norge sementeres til det som i verste fall blir en ny, permanent underklasse. At noen har dårlig råd i kortere eller litt lengre perioder, vil vi aldri kunne unngå selv i et så rikt land som Norge. Men utviklingen kan innevarsle noe annet. For det er en systematisk sammenheng i hvem som faller ut av skolen, ikke kommer inn i arbeidslivet og er overrepresentert på de negative helsestatistikkene.

Vi snakker ikke simpelthen om mennesker som har dårlig råd i en viss periode, men om mennesker, familier og i verste fall hele områder som faller baketter i selve samfunnsutviklingen. Jeg har tidligere kalt det for Den onde sirkelen. I tillegg kommer utfordringer med ensomhet, rusmisbruk, eldrebølge, folk som ikke beveger seg nok og så videre og videre. Alt peker i retning av en offentlig sektor som får mer enn nok å gjøre.

Enkeltmennesket

Samtidig som vi alle forsvarer det grunnleggende sikkerhetsnettet vårt, er det også viktig å ha klart for seg at det offentlige systemet kan ha noen begrensninger. For å si det enkelt: Systemene våre kan bli så store, så byråkratiske, så regelstyrte at de rett og slett glemmer enkeltmenneskene oppi det hele. Eller i hvert fall ikke klarer å følge opp folk godt nok.

Fremtidens velferdssamfunn består selvfølgelig fortsatt av et sterkt sosialsystem finansiert over skatteseddelen, men også av veldig, veldig mye mer. Og her kan sosiale entreprenører spille en avgjørende rolle. De kan være et viktig supplement til den ­offentlige velferden, et supplement som i større grad ser enkeltmennesket og tilpasser sine løsninger til individet. Det offentlige kan rett og slett ikke løse alle problemer alene.

Kreativitet og mangfold

Dessuten kan sosiale entreprenører bidra til kreativitet og mangfold, og dermed til nye løsninger og innfallsvinkler. Det er en tendens til at systemene våre setter folk i bås, ser dem som ­deler av en svak gruppe i stedet for å fokusere på den ­enkeltes styrker og muligheter. Sosiale entreprenører kan rett og slett ikke holde seg med et slikt menneskesyn. For å si det kort og greit: Sosiale entreprenører kan bare overleve dersom de ser ­andre mennesker som en ressurs.

Sosialt entreprenørskap kan ikke skapes av det offentlige, men det offentlige kan være med på å legge til rette. Mange sosiale entreprenører har det offentlige som enste kunde, men sliter med å få innpass i et system der det ikke er tradisjon for slikt samarbeid med ikke-offentlige aktører.

Næringslivet må våkne

Men det kanskje aller viktigste er at næringslivet våkner. Blant sosiale­ entreprenører finnes det nemlig en mulighet som gir dobbel avkastning, både i form av penger og ved at samfunnet blir litt bedre.