Klassesamfunnet på hell het en innflytelsesrik samtidsdiagnose som ble publisert i 1987. Boken var signert Tom Colbjørnsen og Gudmund Hernes og tok for seg inntektsulikhet, identitet, sosial mobilitet og familieforhold i et klasseperspektiv. Norge preges av små og svinnende klasseskiller, het det i konklusjonen.

Budskapet om det store klasseforliket vakte stor gjenklang, både faglig og politisk. «The death of class» het en annen sosiologisk klassiker fra samme tid (Pakulski og Waters, 1996). Dette med klasse hadde ikke så stor forklaringskraft lenger, men var «på hell». I stedet skulle vi møtes i midten, i et omforent «klassekompromiss».

Så viste det seg at klassebegrepets minneord ble skrevet altfor tidlig. Løsarbeiderens gjenkomst, «bunadsopprør», «left behinds», høyrepopulisme, Brexit, Piketty, Boris og Trump. Alt sammen eksempler på fenomener det skal godt gjøres å forstå uten å påkalle K-ordet.

Ikke desto mindre er det som om vi kvier oss for å hente det frem igjen, klassebegrepet, som om det gir en emmen smak i munnen. Hvilket i sin tur gir seg en del pussige så vel som tragikomiske utslag.

Forsnakkelsens åpenbaring

Jeg skal gi et eksempel. I 2016 kom det sosiologiske samleverket Det norske samfunn i sin syvende utgave, hvis ambisjon er å gi «en helhetsbeskrivelse av det norske samfunn». Så langt, så godt. Men hvor var det blitt av kapittelet om klasse, som var med i de tidligere versjonene? Ifølge redaktørene Lise Kjølsrød og Ivar Frønes skyldtes utelatelsen en «misforståelse». Kapittelet var simpelthen glemt. «Ikke alt klaffer i en redaksjonell prosess», unnskyldte de.

Ikke alt klaffer. Det er sant. Men like sant er det at forsnakkelsene og forglemmelsene gjerne er det som røper aller mest om oss. Demonstrert til fulle i Dagsavisen 8. august, der det på tilforlatelig vis ble satt likhetstegn mellom sosial mobilitet og «vellykkethet»: «Sannsynligheten for at vi blir mer vellykket enn våre foreldre har blitt mindre dersom du er født inn i en lav inntektsgruppe», het det innledningsvis, i en ingress som avisen siden har beklaget. Problemet er bare at fortsettelsen inneholder ytterligere tre koblinger mellom suksess på arbeidsmarkedet og det å «lykkes i livet».

Oppslaget var derfor nedslående på så mange vis. Det ene er at det naturligvis er mulig å være «vellykket» uten å løpe fra foreldrenes klassetilhørighet, og at folk uten høyere utdanning ikke automatisk er mislykket. Renholdsarbeideren kan være vel så «vellykket» som direktøren, dosenten og førsteamanuensisen. Et samfunn som sier noe annet er et samfunn på ville veier.

Forregnet seg

Det andre er den underliggende og uuttalte forventningen om middelklasselivet som normativ standard. Også her har Dagsavisen forregnet seg. Kvalitative studier viser for eksempel at arbeiderklassemødre i bunn og grunn ønsker at døtrene deres skal ende opp i jobber som ligner deres egne. Så er dette en form for morskjærlighet det finnes gode grunner til å problematisere, men det er også en påminnelse om at Lånekassa ikke er svaret på alle våre lengsler.

For ikke alle ønsker å bli middelklasse. Ikke alle drømmer om kulturreiser til Italia. Og ikke alle synes det er en tragedie å bli «hengende etter i karriereløpet» fordi de mottar kontantstøtte. Hvorfor ikke? Fordi mange simpelthen ikke har interesse av å «gjøre karriere». Så enkelt.

Det de imidlertid har interesse av er gode og verdige forhold i arbeidslivet, uten å måtte ta til takke med brøkstillinger og ringevikariat. Enn om deres aviser og tillitsvalgte på venstresiden brukte like mye ressurser på denne kampen – som på å koble vellykkethet til forfremmelser og universitetsutdannelse.

Kollektiv klasseblindhet

Dette er nemlig prisen vi betaler for forestillingen om at klassesamfunnet er på hell. Ved å foregripe klassesamfunnets ende og projisere middelklassens verdier på hele verden, mistet vi et avgjørende perspektiv på veien. Vi ble, som Ketil Raknes, tidligere statssekretær og SV-politiker, skriver i en VG-kronikk, rammet av «kollektiv klasseblindhet».

Ikke bare på den måten at vi glemmer å inkludere kapitler om klasse når historien om Norge skal skrives; eller innbiller oss at akademia og arbeidslivet er de viktigste – enn si eneste – arenaene for selvrealisering.

Mer alvorlig er det at vi har sagt farvel til et viktig analytisk raster når politikk skal utformes – til alles beste. Konsekvensen er at høyst reelle klassemotsetninger – som ikke forsvinner av at vi ser en annen vei – vil slå tilbake på oss. Med renter.