Kommentar

Dråpene i havet

Det største problemet med å slutte med oljen er at vi da må slutte med mye av det som oljen finansierer.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Debatten går nå i flere av våre politiske partier: Skal vi droppe å lete etter mer olje utenfor kysten vår? Skal vi rett og slett sette en sluttdato for eventyret?

Spørsmålene stilles i et klima av bekymring for at fossil energi gir kloden vår feber. Mange er urolige for at vi er på et punkt hvor det snart ikke er mulig å friskmelde moder jord igjen.

73 prosent av alle nordmenn mener likevel at det ikke hjelper klimaet å la oljen ligge, ifølge en fersk meningsmåling fra ­Kantar TNS.

Hver sjette krone

Det er nå 50 år siden Norge fant det første­ store­ feltet med det som er blitt betegnet som Norges sorte gull.

Samtidig er det gått 30 år siden politikerne våre var fremsynte nok til å opprette Oljefondet, som nå utgjør verdens største finansformue. 2. mars passerte verdien 9.000 milliarder kroner.

Gjennom den såkalte handlingsregelen kunne finansministeren i fjor få statsbudsjettet til å gå opp ved å hente hver sjette krone fra penger vi har spart opp gjennom oljen.

Uten oljeutvinningen hadde det blitt dramatiske kutt i overføringene til bistand, barnehager, pensjon, pressestøtte, forsvar, forskning, kirker, miljøvern og en rekke andre gode formål.

Uten forsvar og sykehus

I ­perioden 2001–16 har staten brukt 1.414 milliarder fra oljefondet. Gode formål som bistand og ­miljøvern har spist opp 47 prosent av de anvendte oljeinntektene i denne perioden.

I statsbudsjettet for i år sluser regjeringen Solberg 231 milliarder kroner fra oljefondet og inn i driften av Norge. Sjef-­redaktør i Avisenes nyhetsbyrå, Kjell ­Werner, skrev nylig en ­artikkel der han spurte hvor mye 231 ­milliarder egentlig er? Han svarte selv:

Uten disse pengene måtte vi stengt alle sykehusene og lagt ned Forsvaret.

I boka Oljeboblen skriver professor ved Handelshøyskolen Øystein Noreng om hvordan en styrt avvikling av oljevirksomheten i Norge nødvendigvis også vil være en styrt avvikling av velferdsstaten.

Om lag 170.000 nordmenn er i dag sysselsatt i oljenæringen, og disse vil selvsagt merke det først hvis arbeidsplassene blir borte. Men i neste omgang vil vi alle merke det på kroppen.

Skjemmende inngrep

Store omstillinger er alltid smertefulle. Men hvis de er nødvendige, så kan smerten bli enda større ved å ikke gjøre noe.

Spørsmålet er om vi er villige til å redusere forbruket vårt og klare oss uten goder vi er blitt så vant til at mange av oss tar dem for gitt?

En tredje vei er å erstatte oljen med andre energikilder, men ­alternativene er ikke gode.

86 prosent av energien i ­verden kommer per i dag fra fossile energikilder. Denne andelen har vært uforandret i 30 år.

Norge skaffet seg lenge før det en fornybar energiressurs ­gjennom utbygging av vannkraft. De færreste land har de samme mulighetene.

Sol- og vindkraft dekker i dag to prosent av verdens energi-­behov. Vindkraften er utskjelt ettersom den både er dyr og ­fører til veldig skjemmende inngrep i naturen.

Mer og mer kull

Norge står i dag for to prosent av verdens oljeproduksjon. Andelen er liten, men oljemarkedet er en finstemt mekanisme der små hendelser kan få store utslag. Akkurat nå er produksjonen i verden større­ enn etterspørselen, noe som gjør at prisene er lavere enn for ti år siden.

Etterspørselen henger blant annet sammen med at store ­nasjoner som Kina, India, Brasil, Japan og Sør-Afrika faktisk ­driver storstilt utbygging av kullkraftverk.

Ifølge Øystein Noreng planlegger Japan 45 nye kullkraftverk som erstatning for kjernekraft-verk. Kina senker takten i nybyggingen, men kullforbruket øker både der og i verden som helhet.

Forsakelser

Målt mot kull er oljen det minste ondet. Det er alle enige om.

Men det ondes problem er i bunn og grunn et spørsmål om tilbøyelighetene vi alle bærer i oss. Presten Sunniva Gylver er inne på dette i en kronikk publisert i Forfatternes klimaaksjon:

«Som en statsstøttet folkekirke, fullstendig avhengig av en oljebasert statlig økonomi, står Den norske kirke midt i dette med begge beina. Med vår ­avhengighet av oljen, kan man få abstinenser bare ved tanken. Et Norge uten oljeutvinning er rett og slett vanskelig å se for seg», erkjenner hun.

Likevel er hun klar på at det er i den retningen vi må gå. Det vil bli en ferd der hvert individs forsakelser må bli store, men der summen av mange dråper til slutt blir et hav.

Spørsmålet er: Hvor mange er motiverte for det offeret som et oljekutt vil innebære?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar