Kirke

Dette var verre enn ventet

12,7 prosents valgdeltakelse er dramatisk lavt. Kirkedemokratiet framstår som betydelig svekket etter dette kirkevalget.

Bilde 1 av 2

Det gikk verre enn ventet i kirkevalget. De foreløpige tallene viser at oppslutningen om selve valget har gått ned med omlag 4 prosentpoeng. Bare 12,7 prosent av de stemmeberettigete stemte i valget til Kirkemøtet i år. Selv i 2011 var det høyere, med 13,5 prosent.

Det tapte sannsynligvis Åpen folkekirke på. For fire år siden fikk de 61,5 prosent av stemmene. I år fikk de betydelig færre, det nøyaktige tallet er ikke klart ennå. På grunn av måten mandatene fordeles på får de likevel et flertall av de direkte valgte medlemmene i Kirkemøtet: 39 mandater, mot 29 fra nominasjonslistene og 9 fra Bønnelista.

Hva dette betyr for den faktiske sammensetningen av Kirkemøtet, er usikkert. Hele 39 mandater – og da snakker vi ikke om Åpen folkekirkes – er enten faste, eller velges på andre måter. Ingen av disse kan forplikte seg på konkrete listeprogram, og kanskje heller ikke delta i listenes gruppemøter. Det er derfor åpent om det største «kirkepartiet» vil greie å skaffe flertall for sine standpunkter i ulike saker.

Vinneren

Omstendighetene tatt i betraktning må Bønnelista kåres som valgets vinner. De fikk inn delegater i alle bispedømmene de stilte lister i. Årsakene er flere, de var først og fremst et tydelig, konservativt alternativ. Det var viktig for omlag 35.000 velgere.

Ikke minst kan det ha betydd noe at sjefredaktøren i Dagen, Vebjørn Selbekk, gikk ut med sin støtte til Bønnelista i en lederartikkel. Dette kan ha styrket legitimiteten til listen, som i utgangspunktet hadde minimal støtte blant nåværende konservative kirkemøtedelegater.

Men Bønnelista har ikke bare vokst fra null til ni delegater, de kan også indirekte ha bidratt til å svekke Åpen folkekirke. Tre lister forsterket inntrykket av at Åpen folkekirke var et «fløyparti» på den teologiske venstresiden. Det er grunn til å tro at mange blant det mest aktive kirkefolket av den grunn valgte nominasjonslistene.

Ubrukelig

Det mest dramatiske i kirkevalget er likevel ikke fordelingen blant listene, men oppslutningen. 12,7 prosents valgdeltakelse er dramatisk lavt. Kirkedemokratiet framstår som betydelig svekket etter dette valget.

Man kan selvsagt skylde på valgkampen. Kandidatene var ikke i nærheten av å nå ut med sine budskap, mange av dem drev ikke valgkamp i det hele tatt. Og hvis man var så iherdig at man søkte navnene opp på nettet, ble man sannsynligvis skuffet da man leste presentasjonene. De var nesten ubrukelige som grunnlag for valget.

Jeg sier ikke dette for å kritisere dem. Det er ikke godt å vite hvilke saker som kommer opp på de fire neste kirkemøtene, særlig ikke hvis man ikke har deltatt aktivt på kirkemøtet tidligere. En god del kandidater har heller ikke så sterke meninger om spørsmålene på forhånd. På Kirkemøtet blir veien til mens man går.

Ingen regel er uten unntak. Noen kandidater var aktive i debatten på forhånd. Men engasjerende for folk flest var det ikke. De eneste debattene som skapte temperatur, var debatten om valgordningen, og om hvorvidt man skal ha et listedemokrati i Den norske kirke. Den temperaturøkningen skjedde i en boble. Sakene var overhodet ikke egnet til å skape engasjement utenfor boblen.

Misnøye

Mange er faktisk fornøyde med at kirkevalgdeltakelsen nå er nede på et mer «normalt» nivå for Den norske kirke. Hvorfor skal man delta i et kirkevalg hvis man ikke er interessert i kirken? vil de spørre. De mener at uengasjerte valgdeltakere, som verken forstår kirkens egenart eller setter seg inn i sakene, snarere er en fare for kirken.

Politikerne kommer derimot til å uttrykke sterk misnøye. Det var ikke dette de hadde sett for seg da kirkeforliket ble inngått. Den norske kirke skulle jo demokratiseres.

Bak dette standpunktet ligger selvsagt også omsorgen for kirkens teologi. Man kan ikke ha en teologisk konservativ folkekirke, vil mange politikere mene. Måten å sikre at den forblir «liberal» på var å stimulere til valgdeltakelse ved å legge kirkevalget sammen med det politiske valget. Og å oppmuntre til listedannelser.

Denne strategien har feilet. Og det er for sent å gjøre noe med saken. Grunnloven vil stå fast i mange år: Den norske kirke forblir Norges folkekirke, og understøttes som sådan av staten».

Forblir «liberal»

På den annen side er det ikke sikkert at valgoppslutningen betyr så mye. Til tross for at færre stemte Åpen folkekirke, har de fortsatt 39 delegater. Mange flere på Kirkemøtet vil ha «liberale» holdninger: både flertallet av biskopene, en rekke av nominasjonslistens kandidater, samt en god del av representantene som velges blant ansatte.

Politikerne kan derfor antakelig senke skuldrene. Den norske kirke kommer ikke til å endre seg merkbart, sammenlignet med dagens situasjon.

På den annen side: Dersom kirken fortsatt skal være relevant, den være i utakt med folket på noen områder. Den skal jo være et «lys og salt», som skriften sider. Den skal gi etisk veiledning, utfordre vår livsstil, og forkynne et evig budskap.

En kirke som mener det samme som «folk flest» vil aldri oppfylle det oppdraget.

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kirke