Den som tier, hører

Det trakk gjerne opp til tropisk uvær når filosofen Søren Kierkegaard satte helen på øvrighetens – særlig presteskapets – liktær. Et av hans giftigste oppgjør med geistligheten går slik, han forteller: «I det praktfulle hoffkapellet reiser hans høyhet erkebiskopen seg. Han skrider over gulvet og bestiger prekestolen. Foran ham sitter kongelige, fyrster og adelsmenn kledd i overdådige gevanter. Erkebiskopen slår opp sin bibel og leser fra 1. brev til korinterne, kapittel 1: Se på dere selv, søsken, dere som ble kalt: ikke mange vise etter menneskelig mål, ikke mange med makt eller av fornem slekt. Det som i verdens øyne er lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud.»

Kierkegaard legger til: «… og der var ingen som lo.»

Snakker Gud i hjel

Det er den ene siden av filosofen, den andre (blant atskillige titalls) er ydmykhet ... glede er en tredje. I de tre gudelige talene Liljen på marken og fuglen under himmelen, som nå er oversatt til norsk for første gang (!), er tonen en annen enn i hoffkapellet. Ironien er vekk, han vil vekke, bygge opp. Og hvem vil han vekke? Oss som snakker Gud i hjel, oss som ikke skjønner at bekymringer ikke fører til annet enn nye bekymringer, oss som søker alt annet enn Guds rike først. De som mener det er for mye prinsipp og for lite humanitet i den danske tenkerens hode, skal åpne Liljen på marken og fuglen ­under himmelen – tre gudelige taler. Moralisten er blitt forkynner (og poet), han forteller oss hvor ­enkelt det kan være: Slapp av – og vær kristen!

LES OGSÅ: Blinkende syklister er de mest aggressive, skriver Olav Egil Aune

Ut i rommet

Da den danske astronauten Andreas Mogensen (38) – som del av en nimannsbesetning på den russiske raket­ten Soyuz, landet på romstasjonen ISS i september – hadde han (av alle mulige ting) Søren Kierkegaards Tre gudelige taler i bagasjen. Det er tradisjon at astronauter har med seg symbolske gjenstander på romreisen. Danmark valgte Lilien på marken og fuglen under himmelen. Talene handler om taushet, lydighet og glede som resepter på å finne evangelienes Gud – og det lærer vi best og hurtigst av «liljen på marken og fuglen under himmelen». Kierkegaard snakket om at tro handler om å ta sjanser, hoppe på 70.000 favners dyp, som han sa. Mogensen hoppet ut i verdensrommets dyp, ut i tausheten.

Beleilig tid

«For sant nok», skriver Kierkegaard, «er det ­talen som utmerker mennesket fremfor dyret, og da, om man så vil, langt fremfor liljen. Men fordi det er et fortrinn å kunne tale, følger det ikke av det at det ikke skulle være en kunst å kunne­ tie, eller at det skulle være en uanselig kunst; tvert imot, nettopp ­fordi mennesket kan tale, nettopp derfor er det en kunst å kunne tie. Men det kan han lære av de tause læremestrene: Liljen og fuglen.»

Det er enkel forkynnelse.

«Fuglen tier og bier», skriver han – «den ikke bare vet, men tror fullt og fast på at alt skjer i sin tid, derfor bier fuglen; men den vet at det ikke tilkommer den å vite tid eller dag, derfor tier den. Det vil nok skje til beleilig tid, sier den. Slik også med liljen, den tier og bier. Den spør ikke utålmodig: «når kommer våren?», for den vet at den kommer i beleilig tid, den vet at det var minst tjenlig for den selv om den fikk lov til å bestemme årets tider.»

LES OGSÅ: Her hjemme krangler vi om skolegudstjenester. I USA går det i kaffekopper.

Kjepper i hjul

Det kan høres pastellfarget ut. Men pastell finnes ikke på Kierkegaards palett. Han kommer ganske raskt frem til det (i mange nåtidsørers) oldgamle spøkelset «synd»: «Tenk på at det var menneskets synd som – ved ikke å ville tjene én herre, eller ved å ville tjene en annen herre, eller ved å ville tjene­ to, ja flere herrer – forstyrret hele verdens skjønnhet, hvor alt i forveien var såre godt.»

Synd er å stikke kjepper i hjul for Vårherre. Det er vi gode til. Kierkegaards botemiddel – som Bibelens og liljens og fuglens – er « ... søk først Guds rike, så skal dere få alt det andre i tilgift». Det skjønner fuglen, det skjønner liljen. Bare ikke mennesket.

Men hva?

Så er det bare å spørre: Hva er det som gjør de tre gudelige talene udødelige, når så mye annen forkynnelse forsvinner med kastevinden? Enkelheten, kanskje. Når lynende intelligente mennesker stripper det komplekse ned til et par selvklingende poenger, for deretter å sette så klart lys på det fra Guds og menneskets vinkel at de par poengene berikes av det og ikke forsvinner, da er det lett å tro. Vi aner ikke bare, vi tror. Det er verd å gå «teknikken» hans ­etter i sømmen, vi finner et elegant mønster. Ikke underlig at utallige forfattere – Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjort, for eksempel – sverger til Kierkegaards skrifter. Det handler om tydelighet. Det kan vi lære noe av.

Tett på

Kierkegaard snirkler og snurrer på språket, ryktene vil ha det til at han er vanskelig. Her er han enkel. Ikke minst takket være Knut Johansens ærbødige oversettelse, han ligger tett på den reviderte, danske oversettelsen.

LES OGSÅ: – Gå for all del, gå!