Det trakk gjerne opp til tropisk uvær når filosofen Søren Kierkegaard satte helen på øvrighetens – særlig presteskapets – liktær. Et av hans giftigste oppgjør med geistligheten går slik, han forteller: «I det praktfulle hoffkapellet reiser hans høyhet erkebiskopen seg. Han skrider over gulvet og bestiger prekestolen. Foran ham sitter kongelige, fyrster og adelsmenn kledd i overdådige gevanter. Erkebiskopen slår opp sin bibel og leser fra 1. brev til korinterne, kapittel 1: Se på dere selv, søsken, dere som ble kalt: ikke mange vise etter menneskelig mål, ikke mange med makt eller av fornem slekt. Det som i verdens øyne er lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud.»