De som låser. Og de som åpner

Alf Gjøsund

Religionsredaktør

Det er lange tradisjoner for skillelinjer i kirken. Allerede før Det nye testamentet ble skrevet, diskuterte man omskjæring og andre jødiske skikker så ­fillene føk.

Spørsmålet om Jesus Kristus var et virkelig menneske av kjøtt og blod var et enda mer alvorlig spørsmål. Det ble avløst av krangling om hvorvidt Kristus var guddommelig – og om treenigheten. Du var enten på den rette eller gale siden, de sistnevnte­ ble utstøtt.

Sånn måtte det kanskje være. Man kan ikke ha for dype motsetninger i en kirke. «Kjetterne» hadde sine egne kirker og så på de andre som kjettere, så vi skal ikke bli for sentimentale på ­tapernes vegne.

I senere tid har andre spørsmål skapt skiller. Spørsmålet om dåp av spedbarn var gyldig, eller om det trengtes en ny dåp senere, splittet dypt. Begge sider så på hverandre som vranglærere alt på 1500-tallet. Først de siste ­ti­årene har kristne fått et avslappet syn på saken. På 1800-tallet tok vekkelsesbevegelsen avstand fra den bredere delen av kirken. Det skillet holdes fortsatt i hevd i deler av kristenheten.

Skillet på tvers

Jeg kunne nevnt synet på likekjønnede ekteskap. Mye annet også. Men denne teksten skal handle om et skille av en annen type. Det blir mer og mer tydelig. Det skiller liberale fra hverandre. Og det går tvers gjennom den konservative leiren.

Dette skillet går mellom kristne­ med armene i kors og kristne med armene åpne. Mellom­ kristne som beskytter seg og kristne som går sin neste i møte. Mellom kristne som låser dører og kristne som låser opp.

Det er så mye å beskytte: Landet, folket, kulturen, kirken, den rette troen, den rette etikken.

Og enda mer å beskytte seg mot: Påvirkningen, farene, ­sekulariseringen, forfallet, de ubehagelige holdningene, de ubehagelige menneskene.

Vi hører det så ofte: Hvor vanskelig det er å være kristen i dag. Hva som allerede er ødelagt. Hva som truer der framme. Hvorfor vi bør være på vakt.

Mest presset

Mange identifiserer disse holdningene med konservative kristne. Men de finnes­ i like stor grad på den motsatte siden. Bytt ut noe av det som truer konservativ kristendom med noe som truer liberal kristendom, så ser du at frykten og avvisningen er universell.

Men det er riktig at holdningen er lettest å se hos mange av dem som karakteriseres som konservative. Kanskje fordi de er mest presset – eller fordi synspunktene deres er mindre akseptert.

Noen av dem er tydelige og står opp for verdiene de beskytter – og mot verdiene de tar avstand fra. Ikke alt er like nyansert og fair framstilt, men de tør i det minste. Derfor får de mange tilhengere. Enda flere oppfatter dem som bakstrevere og ­moralister.

Ikke selve saken

Men ingen av dem er slik fordi de er konservative. Og de som beskytter seg og sitt på motsatt side, er ikke slik fordi de har teologisk liberale standpunkter. Svært mange kristne langs hele denne aksen er nemlig helt annerledes. De er åpne, inviterende og utadrettede. De er varme, inkluderende og offensive.

For dem er den konservative eller liberale overbevisningen et fundament, men ikke selve saken.

Selve saken er å fremme Guds rike på jorden. Språket er forskjellig, noen bruker interne uttrykk som «å leve disippellivet» eller «Åndens gjerninger», andre­ snakker om diakoni og om å være solidarisk med de svakeste.

Fellesnevneren er å følge Jesus, i ord og gjerning. Å vise verden hvem han er. Fordi han har gjort et uslettelig inntrykk på dem.

Et medmenneske

Jeg så en av dem på tiltalebenken i Oslo tingrett denne uken. Han heter­ Arne Viste og tilhører den såkalte­ «konservative» siden i Kirke-Norge. Et dypt troende menneske som siterer bibelvers på Facebook-siden sin.

Arne Viste ble tiltalt for å hjelpe­ mennesker. Han forsvarte seg ved å peke på nøden, ved å henvise til sin plikt til å være et medmenneske. Selv mener han Grunnloven støtter den plikten.

Jeg tror ikke han kommer så langt med den juridiske argumentasjonen. Ikke i tingretten i hvert fall. Det blir mer interessant når – jeg våger å si når – saken havner i Høyesterett. Og kanskje i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Men jeg tror argumentene og motivasjonen gir sterkest gjenklang i den instansen som er aller­ øverst, som dømmer når alle dommer er felt, og som sier: «Det dere gjorde mot én av disse­ mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»

Det er Arne Viste som er avbildet i illustrasjonen ovenfor. Hvis du ser godt etter, ser du at han ligner.

Oss selv

Jeg kunne brukt denne­ kommentaren til å peke på de som ikke er som Arne Viste. Vise hvordan sånne som han er bra, mens andre er mindre bra.

Men da hadde jeg ikke sagt det viktigste. For dette skillet går ikke først og fremst mellom grupper. Det går tvers gjennom oss selv.

Vi er begge deler, alle sammen. Vi har begge disse holdningene i oss, vi er lukkede og ekskluderende, men kjenner samtidig suget etter – eller kallet til – noe annet. Eller vi er åpne og inviterende – og kjenner fristelsen til det motsatte.

Og skal vi være helt ærlige, er vi noen ganger det ene og noen ganger det andre.

Ofte ikke av en annen grunn enn at vi er redde.

Vi gjør det vi er programmert til, sier evolusjonsbiologene.

Jeg hører hva de sier, jeg forstår det, men jeg aksepterer det ikke. Jeg tror på det aktive valget. På trosspranget.

Da snakker jeg ikke om tro i betydningen sterk overbevisning. I så fall var spranget umulig for de fleste av oss.

Jeg snakker om tro i betydningen tillit. Det er en helt annen type tro.

Den kan velges.