Det er ikke bare byen Paradise som forsvant i skogbrannene i California denne måneden. Også Sai Ananta Ashram, det spirituelle senteret til jazzmusikeren Alice Coltrane, brant ned. Riktignok ble senteret stengt i fjor, samme år som det ble foreviget på samlealbumet World Spirituality Classics 1: The Ecstatic Music of Alice Turiyasangitananda.
Veda-studium
Etter ektemannen John Coltrane – historiens største saksofonist – døde av leverkreft i 1967, ble Alice gradvis mer opptatt av østlig livssyn. Hun søkte veiledning hos guruen Swami Satchidananda og grunnla en skole for studiet av Veda, de eldste hellige skriftene fra India. Med Coltrane som åndelig leder, oppstod Sai Ananta Ashram på begynnelsen av 80-tallet.
Alice havner ofte i skyggen av John («hans kone», «hans pianist»), men hun var en enorm musiker i sin egen rett. Journey In Satchidananda (1971), sammen med Pharoah Sanders, er et mesterverk innen den spirituelle jazzen – melodisk og hypnotisk, preget av frijazz og indisk dronemusikk. For enkelte av oss er det særlig denne formen for jazz som oppfyller sjangerens søken etter opphøyde sinnstilstander.
Om musikken fra hennes tidlige solokarriere er mystisk, er The Ecstatic Music of Alice Turiyasangitananda eksplisitt religiøs: hinduistiske mantraer med tydelig trekk av afroamerikansk gospel, messet frem av Coltrane og de titalls beboerne ved ashramet. Aller best er den overjordiske kassetten Turiya Sings (1982) – sløyfet fra samleren, men tilgjengelig på YouTube.
LES OGSÅ: Når musikken til Low rører, skyldes det hjertene som hamrer høylytt bak veggen av lyd.
Sniklytting
Et ashram er historisk sett en plass der hinduister (og andre spirituelle) har søkt tilflukt fra verdens kjas og mas. Derfor kan det å lytte til sangene fra Sai Ananta kjennes litt som å snoke – som om man stikker hodet over klostermuren. Men takket være mobildekning, turistnæring og naturkatastrofer, er det nok en illusjon å tro at slike fristeder fortsatt kan eksistere.
Da jeg nylig var i Barcelona besøkte jeg Montserrat-klosteret, som ligger majestetisk til på toppen av et fjell utenfor byen. Omringet av kantiner, suvenirbutikker og hotell kjentes det likevel mer som en fornøyelsespark enn et hellig sted. I en reportasje i New York Times tidligere i høst, klaget gresk-ortodokse munker på Athos over det samme: Omverdenen trenger seg stadig tettere på.
Kapitalistisk New Age
Om man googler «Ashram California» får man en haug med treff. Enkelte virker som genuine spirituelle sentre, mens mange fremstår fullstendig hule – sånn som The Ashram Spa Retreat Resort. Grunnlagt av to svensker i 1974 og omfavnet av talkshow-guru Oprah Winfrey, er The Ashram langt mer luksuriøs «boot camp» enn tempel. Dette er New Age i sin mest kapitalistiske form, der selvutvikling er langt viktigere enn søkenen etter en kollektiv enhet. The Ecstatic Music of Alice Turiyasangitananda, som er full av hengiven koring og klapping, beviser imidlertid at stammen er mye større enn summen av sine enkeltindivider.
Det er ikke tilfeldig at det kryr med steder som kaller seg «ashram» eller «retreat» akkurat i California, den gylne staten: San Francisco var episenteret for Summer of Love i 1967. Den amerikanske vestkysten har alltid båret lovnader om frihet og flukt, en mytologi som har fortsatt å leve lenge etter cowboyene slo seg til ro.
LES OGSÅ: Dokumentaren Wild Wild Country lytter til alle sider.
Moderne ville vesten
Wild Wild Country, den strålende dokumentarserien fra i vår, er tross alt et moderne stykke ville vesten. På starten av 1980-tallet forsøkte hundrevis av rødkledde, nyfrelste hippier kalt rajneesher å bygge en hel by i Oregons ødemark, en storstilt erobring ikke ulikt hva nybyggerne hadde gjort 150 år i forveien. Uten å røpe for mye, prøvde myndighetene og lokalbefolkningen å sette kjepper i hjulene deres.
Om man skal tro skogbrannenes herjinger de siste ukene, er den amerikanske vestkystens fall allerede utenfor menneskenes kontroll. Sånn sett er kanskje den religiøse musikken til Alice Coltrane fra Sai Ananta Ashram et dokument fra en svunnen tid. Det gjør det desto viktigere å ta vare på disse sangene og den universelt menneskelige visjonen som de er uttrykk for.