Den globale koronaalarmen var for lengst utløst da det ble gjennomført et 5 kilometer langt mosjonsløp for kvinner i den etiopiske hovedstaden Addis Abeba 15. mars. I seg selv var det en tvilsom massemønstring på det tidspunktet, men arrangøren tok alvoret delvis inn over seg gjennom bruk av munnbind og improviserte vaskefasiliteter for deltakerne.

En rekke afrikanske land har nemlig lang erfaring med infeksjonssykdommer og epidemier, og kjenner betydningen av isolering, håndhygiene og andre smitteverntiltak. Folk er vant til å høre på myndighetenes råd når epidemier oppstår, og denne gang reagerte de fleste afrikanske regjeringer raskt med å innføre nasjonale hygienetiltak og sosial distansering, ikke ulikt Norge.

Lav spredning

Koronastatistikk er ingen entydig vitenskap. Likevel er det påfallende hvor ekstremt mye lavere smitteomfang det hittil er registrert blant mer enn 1,3 milliarder afrikanere, enn i Europa, USA og Latin-Amerika, med totalt 1,5 milliarder innbyggere.

Samlet har Europa, USA og Latin-Amerika hittil 340.000 registrerte koronadøde og fem millioner smittetilfeller, sammenlignet med «bare» 5.000 døde og 180.000 smittetilfeller totalt i Afrika. Stemmer tallene, som er hentet fra Worldometer, har Europa alene en dødelighet av koronaviruset som ut fra innbyggertallet er 65 ganger høyere enn i Afrika.

Selv om det er relativt lite testing, og trolig betydelige mørketall i mange afrikanske land, ville det vært en helt annen pågang på kontinentets sykehus dersom de reelle smittetallene var dramatisk mye høyere.

Effektiv respons

Trolig spiller det inn at den afrikanske befolkningen er langt yngre, mindre urbanisert og mindre reiseaktiv enn i den rike del av verden. Samtidig har myndighetenes respons i mange av kontinentets 54 land vært rask og effektiv.

Smitteutviklingen er altså håpefull, samtidig som strenge smitteverntiltak har enorme omkostninger når en stor andel av befolkningen mister inntekter og skolegang.

På et kontinent der flertallet må nøye seg med jobber i såkalt uformell sektor, blir bildet av ulikhet enda tydeligere enn den globale tendensen: Det er de som er lavest på den sosiale og økonomiske stigen, som rammes hardest av koronapandemien. Antallet som synker ned i ekstrem fattigdom og sult, kan dermed stige drastisk.

Sør-Afrika sliter

De mest nøyaktige tallene, og den største smittespredningen, er antagelig i Sør-Afrika, kontinentets mest urbaniserte og utviklede økonomi. Før helgen registrerte landet det største antallet nye smittede siden pandemien brøt ut. Det skjedde samme uke som regjeringen, etter sterkt press, slakket kraftig ned på nedstengningstiltakene, i håp om å berge en hardt rammet økonomi.

Også i lille Ekvatorial-Guinea er smittetallene høye, men da Verdens helseorganisasjon (WHO) sist uke slo alarm, reagerte myndighetene med å be WHOs representant Triphonie Nkurunziza forlate landet.

Derimot rapporteres det om suksess i kampen mot smittespredning i Etiopia, med 109 millioner innbyggere. President og fredsprisvinner Abiy Ahmed, har slått fast at korona «ikke er noe man bekjemper med pustemaskiner og intensivavdelinger», men at «90 prosent av løsningen ligger i sosial distansering og håndvask».

Globale ringvirkninger

Afrika er uansett et sårbart kontinent når handelsstrømmer bremses og vareproduksjonen synker, slik vi har sett de siste månedene. Oljeproduserende land som Nigeria og Angola rammes ekstra hardt, men det har også vært prisnedgang på andre mineraler, metaller og naturressurser som kontinentet eksporterer i stort omfang.

Den afrikanske utviklingsbanken anslår at Afrika vil tape mellom 35 og 100 milliarder dollar på grunn av fallet i råvarepriser forårsaket av pandemien. Kontinentet er dessuten en stor nettoimportør av matvarer, der priser og tilgjengelighet er under press når handelsstrømmen blir svakere.

World Economic Forum anslår at de globale tapene for kontinentet vil være i størrelsesorden 275 milliarder dollar. Det er derfor en reell risiko for at ulikhetsgapet til Afrika vil forverres ytterligere de kommende årene.

Trenger investeringer. Fattigdomsbekjempelsen i Afrika kan bare lykkes dersom investeringer i utdanning, infrastruktur og næringsliv holdes oppe. Samtidig må kontinentets land makte å bygge opp en mer robust offentlig sektor, med bedre velferdsytelser og sterkere beskyttelse av de svakeste, også gjennom økt og mer effektiv skatteinngang.

Alt dette er truet dersom verdensøkonomien går inn i en vedvarende stagnasjon som kan svekke både bistand og investeringer i utviklingsland. Uten betydelig og langsiktig global solidaritet, der de rikeste landene makter å skue ut over problemene innenfor egne grenser, kan suksessen med å bremse smitten i Afrika bli en kortvarig gevinst.

LES MER:

Koronakrisen stopper pengestrøm til fattige: – Rammer dobbelt

Ulstein frykter flere fattige

Koronaen misbrukes til mer undertrykkelse