Nylig deltok jeg på Pinsebevegelsens årlige lederkonferanse (LED), og ble imponert over det jeg så. Pinsebevegelsen har klart å samle et bredt spekter av tradisjoner og teologiske uttrykk – fra trosbevegelse til høyst tradisjonelle pinseforsamlinger og nå også metodistmenigheter – men fremstår mer samlet og visjonær enn noen gang. Til tross for deres kongregasjonalistiske kirkeordning, preget av stor lokal autonomi, viser de en enhet og målrettethet som gir dem kraft til å møte samtidens utfordringer og kallet til etterfølgelse av Jesus.
Spille hverandre gode
Sammenlignet med Pinsebevegelsen fremstår den lutherske lav- og frikirkeligheten i Norge som et lag med seksåringer på sin første fotballtrening der alle løper etter ballen uten å spille hverandre gode. Gitt denne delen av kirkeligheten sin historiske størrelse og posisjon i Norge, så er potensialet betydelig, men da må de først finne sammen på treningsfeltet og bli samspilt.
Den lutherske lav- og frikirkeligheten i Norge inkluderer aktører som Misjonssambandet, Normisjon, Indremisjonsforbundet, Den evangelisk lutherske frikirke (DELF) og Den evangelisk lutherske kirke (DELK). Til sammen oppgir disse å ha 271 menigheter. Av dem er to tredjedeler relativt nye forsamlinger med utspring fra misjonsorganisasjonene. Noen av disse var delvis knyttet til Den norske kirke (Dnk) som kirkesamfunn, men båndene til den tidligere statskirken er nå langt løsere og en ny luthersk menighetsbevegelse har i realiteten sett dagens lys.
Kanskje de 150 år gamle opphavsfortellingene om fordums storhet som må vike plass for en ny fortelling
En gåte at de ikke har funnet sammen
Misjonsorganisasjonene har helt sikkert både strategier og handlingsplaner for sitt fremvoksende menighetsarbeid. Det er god grunn til å tro at de allerede samarbeider om å utforme både liturgier og tilsynsordninger, sannsynligvis også ordlyd ved registreringen av hvert sitt kirkesamfunn.
Teologisk står de tre i samme tradisjon og de er demokratisk organisert. Derfor er det en gåte for meg hvorfor de ikke allerede har funnet sammen om en felles satsing.
I et slikt fellesskap hører også DELF og DELK naturlig med. Hver for seg har de 150 års erfaring som menighetsbevegelser, erfaring som kunne tjent deres yngre søsken godt. Noen vil nok likevel innvende at forskjellene er større mellom disse fem enn jeg ser ut til å anerkjenne, for det finnes definitivt forskjeller.
Både teologiske, organisatoriske og når det gjelder uttrykk er disse mangfoldige, men mangfoldet er nok like stort i den enkelte organisasjon som det er på tvers av dem. Jeg tror mange ville sittet igjen med den samme aha-opplevelsen av å besøke «de andre» som den Tone Stangeland Kaufman beskriver, da hun lot seg overraske over hvor kjent den ukjente DELK-menigheten på Ryenberget føltes for henne.
Jeg jobber til daglig med generasjonen som om noen år skal lede kirken. De bryr seg ikke nevneverdig om gamle kirkelige skillelinjer. De har en økumenisk ånd og vandrer fritt mellom de ulike kirkesamfunnene. Dette representerer både utfordringer og muligheter for de fem, men i hvilken retning det bærer har de selv i stor grad regien over.
Derfor er det på høy tid å flytte blikket fra bakspeilet over til horisonten for en felles evangelisk-luthersk menighetsbevegelse. Erfaringene fra pinsebevegelsen viser at det går an å lage en stor felles front, uten at det enkelte kirkesamfunn behøver å gi slipp på sin særegenart. Det kan gi gode synergier med tanke på både kompetanseutvikling, kommunikasjon og plantestrategi.
Felles kompetanse og kommunikasjon
På samme måte som Høyskolen for Ledelse og Teologi (HLT) har tjent pinsebevegelsen godt ved å bidra til et fagmiljø for teologi og ledelse, kan NLA Høgskolen bidra inn mot en slik evangelisk-luthersk satsing. Det trengs både dyktige teologer og pastorer i fremtidens kirke, som har brynt seg på et større miljø enn det lokale ungdomsarbeidet.
LED er allerede nevnt som et eksempel på hvordan mange enkeltstående kirkesamfunn finner sammen i et «vi», som virker både kompetanseøkende og retningsgivende. Fremfor å kjøre fem parallelle løp, kan NLM, DELF, Normisjon, ImF og DELK bruke færre ressurser på å gjøre dette fem ganger så bra, sammen.
I mangfoldet av utfordringer som en kristne kirker i Norge står overfor, vil man langt stå sterkere rustet til å møte disse sammen. Sammen kan man dessuten finne frem til en kraftfull felles kommunikasjon utad, både som en del av kirkeligheten, men ikke minst som en viktig samfunnsaktør.
En ny evangelisk-luthersk indremisjonsbevegelse
En offensiv felles strategi for menighetsplanting vil kunne gi helt nye muligheter til å nå både byer og bygder med evangeliet. Felles visjon og overordnede målsetting vil hjelpe organisasjonene til å komplimentere hverandre fremfor å bevisst eller ubevisst konkurrere om de samme ressursene og lokasjonene.
Vi kan stå på randen av en ny blomstringstid for den evangelisk-lutherske indremisjonsbevegelsen. For at noe nytt skal spire, må likevel noe gammelt dø. Kanskje de 150 år gamle opphavsfortellingene om fordums storhet som må vike plass for en ny fortelling. Jeg foreslår på ingen måte en fusjon eller at organisasjonene skal gi fra seg eierskapet til menighetsoppdraget, tvert imot, så foreslår jeg å øke satsingen, men i fellesskap.
Det vil frigjøre energi og optimisme, men også styrke kirkens evne til å møte samtidens behov. Nå er ikke tiden for små tanker eller isolerte initiativer – det er tid for sammen å søke Gud, våge å tenke stort og samhandle for å virkeliggjøre evangeliets oppdrag i Norge.
