Først hentet jeg en kniv for å åpne emballasjen, dernest en skrutrekker. Så takket jeg vennlig men bestemt nei til et tilbud om hjelp, og lukket døra bestemt.
Slik gikk den kvelden.
Det sies at samfunnet blir mer fragmentert, og at vi ikke lenger har de samme fellesskapsarenaene. Men én ting samler oss på tvers av generasjoner og geografi: Å montere møbler fra Ikea.
Se, vi bygger landet!
Jeg er av de som tilnærmer seg oppgaven som et legosett for voksne. Som uangripelig alenetid. Da jeg åpnet emballasjen og la instruksjonene og to plastposer med skruer på gulvet foran meg, gjenkjente jeg en egen form for begeistring:
Den jeg kjenner etter å ha tatt skiheisen til toppen av en alpinbakke. Det er maskiner som har gjort den virkelige jobben. Mens det som er artig, og som faktisk leder fram til noe, ligger foran og venter.
Det er billig mestringsfølelse, dette her. Besteforeldrene bygde landet, foreldrene bygde husene våre – og væpnet med unbrakonøkkelen fra posen med skruer trer jeg enkelt inn i det byggende fellesskapet.
En viktig del av det å bli voksen er å verdsette forpliktelser, og ikke bare friheter
Tråkker ikke egne spor
Kanskje er det lukta av nyskåren furu som leder tankene til begynnelsen av 90-tallet, og til en reportasje på Dagsrevyen om at dagens ungdom heller ville dra i alpinbakken enn å gå på «bortoverski».
Til slutt i reportasjen løftet en skeptisk men filosofisk anlagt turentusiast fram verdien av å tråkke opp sine egne spor. Han fryktet at de unge alpint-entusiastenes forkjærlighet for ferdig opptråkkede skibakker også ville gjøre det vanskelig for dem å finne sine egne spor i livet.
Når jeg tretti år senere sitter på knærne og myser mot instruksjonene i det som mest av alt ligner en fargeleggingsbok for barn, er det fristende å gi turentusiasten fra Dagsrevyen rett. For i denne prosessen nytter det ikke å tenke kreativt. Det eneste som nytter, er å forholde seg slavisk til instruksjonene – og gå i tro.
Her kommer den velkjente oppfordringen fra bedehuset igjen til sin rett. For hva gjør du når fristelsen til å «gå egne veier» prøves opp imot viljen til å stole på det som står i boka? Da må du gå i tro. Og når min egen fornuft skriker at dette ikke kan stemme, at det umulig kan være slik at alt jeg trenger er her? Da gjelder det å gå i tro.
Om du begynner å tenke sjæl, og bare putter ting der det kjennes riktig, bærer det helt galt av sted.
Om Ikea-metaforen har overføringsverdi til troslivet, vil avhenge av bibelsyn og hvor i det kristne landskapet man står. Men her er den i hvert fall, til fri benyttelse.
Hva gjør du når fristelsen til å «gå egne veier» prøves opp imot viljen til å stole på det som står i boka? Da må du gå i tro.
Bakermester Harepus’ læresetning
Jeg husker ikke om den filosofiske turentusiasten på Dagsrevyen også poengterte at vi setter større pris på utforbakker vi har kavet oss opp, enn utforbakker vi har måttet jobbe for. Men slik er det.
Innen psykologien kalles dette rett og slett for Ikea-effekten. I 2011 ba forskerne Michael I. Norton, Daniel Mochon og Dan Ariely først en gruppe deltakere sette sammen møbler fra Ikea, og ba dem deretter sette en pris på produktet de hadde skapt. Det viste seg gjennomgående at folk vurderer det de selv har jobbet for som mer verdifullt enn det de ikke har jobbet for, selv når det de selv har skapt har lavere kvalitet. Og jo vanskeligere oppgaven vi får er, desto høyere vurderer vi resultatet, også om det objektivt sett blir dårligere.
Etter Ikea-effekten ble identifisert, har den blitt koblet til en rekke menneskelige tilbøyeligheter: At vi gjerne foretrekker mat vi selv har vært med på å lage, at vi verdsetter medmenneskelige relasjoner høyere etter de har møtt motgang, og at barn heller spiser grønnsakene de har kuttet opp, enn de som de bare får servert.
Vi setter rett og slett større pris på det vi må jobbe for, enn det som kommer til oss rekende på ei fjøl. En selvfølgelighet, kanskje – men like fullt intet mindre enn et menneskelig eksistensvilkår. Er det dette Bakermester Harepus sikter til, når han sier at kaker man har stjålet smaker surt, mens kaker man har kjøpt ærlig og redelig smaker søtt?
Etter Ikea-effekten ble identifisert, har den blitt koblet til at vi gjerne foretrekker maten vi selv har vært med på å lage, at vi verdsetter mer etter de møter motgang, og at barn heller spiser grønnsakene de har skrellet og kuttet opp
Bygge fellesskap
I tenårene gikk jeg i en bibelgruppe. Den ble ledet av en voksen mann som syntes vi ungdommene var for rastløse, når vi på en kveld kunne dra fra bedehuset, til Frikirka, videre til Filadelfia, og ende opp på en nattkafé i en annen Frikirke. «Pass dere for å bare skumme fløten», sa han. Poenget hans var at vi ikke bygger robuste menigheter og medmenneskelige relasjoner ved å frese rundt på bygdene i en Audi med lavprofildekk og lettmetallfelger. Vi bygger dem gjennom forpliktende deltakelse.
Det vi ikke snakket åpent om i bibelgruppa, men svært åpent utenfor, var at rastløsheten handlet om damer, og om å kartlegge hva slags muligheter som fantes i en 40 minutters omkrets. I noen tilfeller skulle den testosteron-drevne rastløsheten riktig nok vise seg å bli svært så produktiv.
Frykten for å ramle inn i forpliktelser, er ofte overdrevet. Og gevinstene av å involvere seg, er ofte underkommunisert
Men bibelgruppelederen hadde rett. En viktig del av det å bli voksen er å verdsette forpliktelser, og ikke bare friheter. Etter at jeg voksen, fikk barn, og lastet ned appen Spond (som brukes til å organisere fritidsaktiviteter og frivillighet), har jeg ofte blitt minnet på dette: Frykten for å ramle inn i forpliktelser, er ofte overdrevet. Og gevinstene av å involvere seg, er ofte underkommunisert.
Men vet du hva som både er lite forpliktende, og svært tilfredsstillende? Å montere et møbel. For noen er dessuten Ikea-effekten så sterk, at de rett og slett ikke kan bygge noe uten å deretter skrive om det i avisa.
