Dag Inge Ulstein er en populær mann i KrF. På mange måter har han en personlighet og et ståsted som gjør at han kan binde sammen ulike deler av partiet.
Han er et ektefødt barn av bevegelsen som skapte partiet. Han er sterk i troen, og har et vinnende vesen. Han kjemper for de svake i samfunnet og grunnfestet i viktige ideer som står sterkt i mange kristne miljøer: At Gud har skapt to kjønn, mann og kvinne. Samtidig appellerer han til mer liberale kristne enn for eksempel Kjell Ingolf Ropstad. Han framstår moderne og er sterkt opptatt av både klima, fattigdom og det globale sør. En av de første oppslagene i rikspressen om Dag Inge Ulstein hadde overskriften: «Han er KrFs toppkandidat i Bergen: – Sex er det beste som finnes» Videre het det: I «Bergen går KrF til valg med en toppkandidat som er sexolog, familierådgiver og popartist.»
Han ble ansett som et frisk pust. Slik blir han fortsatt oppfattet av mange.
Mannen og kallet
Et interessant spørsmål er hvordan han endte opp som leder i KrF. I to runder sa Ulstein nei til dette vervet. Den første gangen var etter Kjell Ingolf Ropstads dramatiske avgang høsten 2021. Da sa han: «Partiledervervet ville krevd mye tid på toppen av alt arbeidet som stortingsrepresentant. Jeg er så glad i familien, og partiledervervet ville kreve at familien måtte nedprioriteres. Det er ikke riktig nå.»
Den andre gangen var i høst, etter at Olaug Bollestad trakk seg. Men han sto under et betydelig press fra både veteraner og aktive partimedlemmer. Til slutt ga han etter. Noen vil si han fulgte kallet, som vi ofte snakker om i kristne sammenhenger.
For mange som kan tenke seg å stemme KrF er det noe tiltrekkende og forsonlig å påta seg en jobb i samfunnets tjeneste, på tross av egne manglende ambisjoner.
«Det får gå som Gud vil»
Ulsteins vei til partilederjobben kan fort lede tankene til Lars Korvald, en tidligere KrF-leder og KrFs første statsminister. Kjell Magne Bondevik den andre. Begge ledet hver sin sentrumsregjering.
Da Korvald døde 90 år gammel i 2006, holdt partileder Dagfinn Høybråten minnetale. Avsnittet under forteller mye om Korvalds kallstanke, men også hans manglende ønske om å ta på seg toppverv:
«Med denne identitet og dette rotfeste så Korvald på politikken som et kall. Hans vei inn i de store politiske oppdrag han påtok seg var ikke preget av ambisjoner på egne vegne, men av ydmykhet, pliktfølelse og kallstanke. Han kom inn på Stortinget som en moden mann. To ganger sa han nei til å stille til Stortinget. Men så kom et ja som er typisk for Korvald: ‘Det får gå som Gud og vennene vil’. Det skulle bli starten på et engasjement for land, folk og parti som varte livet ut. Han forteller at da han sent på natten kom hjem til sin kjære Ruth etter intense regjeringsforhandlinger, spurte hun: – Nå, hvordan gikk det? – Det gikk ikke godt, Ruth. Jeg blir statsminister. – Så får det i Guds navn stå til, svarte hun.»
Det er i denne tradisjonen Dag Inge Ulstein skriver seg inn i KrFs historie. For mange som kan tenke seg å stemme KrF er det også noe tiltrekkende og forsonlig ved påta seg en jobb i samfunnets tjeneste, på tross av egne manglende ambisjoner.
Men er det å følge kallet nok til å vinne et valg i 2025?
Uten stortingsplass
Å kjenne seg kallet til noe betyr svært ofte at man opplever en dyp mening, og kan gi stort engasjement.
På den andre siden har ikke Ulstein gjort det lett for seg selv å følge kallet. Det gjelder særlig hans nei til å sitte på Stortinget for Hordaland KrF. Begrunnelsen, slik den ble oppfattet av mange, var todelt. Han ønsket å bruke mer tid til familien, og han ville være mer ute på grasrota i partiet. Intensjonen er god.
Men vi som har sett en rekke partiledere i arbeid på Stortinget, og noen utenfor, har sett hvor mye gratis de får nettopp gjennom sitt daglige arbeid. Å være partileder utenfor Stortinget gir mye ekstraarbeid, både for lederen og for partiets representanter på Stortinget. Det må orienteres og avklares i forkant og etterkant av det som skjer.
Lossius blir den mektigste i KrF
Dersom Ulstein skal forme KrF i sitt bilde, må han jobbe gjennom andre. Det finnes kun én person som sitter i både partiledelsen og stortingsgruppa etter valget. Det er Jorunn Lossius, som blir nestleder på landsmøtet. Mye tyder derfor på at hun blir parlamentarisk leder for KrF og styrer partiets gruppe på Stortinget.
Dersom Lossius og Ulstein skulle være uenig i enkeltsaker eller strategi, vil Lossius være den som bestemmer over praktisk politikk. Hun vil derfor prege partiet i større grad enn Ulstein. Det trenger ikke være et problem for Ulstein, men det vil gi ham mindre oversikt og mindre påvirkning. Dersom de skulle være uenige kan det fort pulverisere KrFs profil.
De unge og moderne i KrF
En annen ting som kanskje bør bekymre Ulstein er at både veivalg og personvalg KrF har gjort de siste årene har ført grupper av både tillitsvalgte og velgere bort fra partiet. Helt fra partiet ble et landsdekkende parti har det basert seg på to nokså ulike miljøer. Det ene på det mer konservative sørvest-landet, det andre på de mer kulturåpne miljøene på Østlandet, i Innlandet, Trøndelag og Nord-Norge. Det har både vært folk som ønsker å samarbeide mot høyre og mot venstre i det politiske landskapet.
Etter retningsvalget forsvant mange av de mer sentrum-venstre-orienterte tillitsvalgte og velgerne. Nå ser det ut til at det også blir færre av de mer kulturåpne tillitsvalgte i KrF. Ida Lindtveit Røse tilhører disse, men har ingen plass på Stortinget. Da partiet skulle spille inn folk til KrF-ledelsen, var det langt færre forslag på henne enn tidligere. Hun er heller ikke sikret plass på Stortinget. Det få tenker på, er at KrF aldri har nådd over sperregrensen uten å appellere til begge disse to miljøene samtidig.
Ulstein på tur
Ulstein har proklamert at han skal mer ut i partiet. Det kan være en god strategi. Særlig fordi han er en tillitsvekkende mann og er lett å like. Det kan hende at hans kall til tjeneste for KrF og samfunnet vil appellere til grupper av partiets potensielle velgere. Men dersom Ulstein skal nå gjennom til en større velgergruppe må han være synlig også i media.
Det er ikke umulig for KrF å komme over den viktige sperregrensen i valget i 2025. Men det krever både hardt arbeid, hard prioritering og en god strategi. Ofte kreves det også en hard motstander, som er villig til å løfte partiet opp på dagsorden. Dermed ligger det en stor jobb foran Ulstein og hans lag fram mot høstens valg.