Kommentar

Israels tvetydige seier

Israel har vunnet krigen. Men tapte de seg selv?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Følelsen av å være i eksistensiell fare preget Israel etter Hamas-massakren 7. oktober i fjor. Israel var under angrep av Iran-støttede væpnede grupper på alle kanter. Når krigen nå inntil videre er over, har Israel langt på vei eliminert trusselen fra Iran. Både Hamas og Hizbollah er knekt militært, Irans luftvern er avgjørende svekket, og det iranvennlige styret i Syria er vekk. Israel er militært sett tryggere enn noensinne.

Alle de døde barna i Gaza, de sivile som ble jaget som kveg ned i stadig dypere elendighet, det er bilder som kommer til å prege oppfatningen av Israel i lange tider

Likevel er det lite feiring og mye usikkerhet for framtida i Israel. Midt i gleden over gislene som er satt fri, ligger frykten for alle som er tilbake i Gaza. At gislenes liv skal betales med å slippe fri folk som har israelske liv på samvittigheten er også tungt.

Krigen ikke slutt?

Når gislene nå forteller om sine lidelser, eller når noen av dem etter hvert kommer hjem som lik, styrker det nok enigheten om at man måtte slå til mot Hamas. Men samtidig åpner det opp for det pinefulle og splittende spørsmålet om mye av dette kunne vært unngått om målet å utrydde Hamas ikke hadde blitt prioritert framfor å få gislene hjem.

Usikkerheten er også stor om våpenhvilen vil gå videre til fase to og tre, slik at alle gislene blir løslatt. Det er ikke sikkert Hamas ser seg tjent med å gi alle forhandlingskortene fra seg. Større usikkerhet er det likevel om Netanyhus hensikter. Hans regjering ryker om neste fase i våpenhvilen gjennomføres. Han signaliserer nå at krigen snart skal starte igjen. Vil han ofre gislene for regjeringsmakten? Vil Donald Trump tillate at våpenhvilen han tok æren for løper ut i sanden?

Hamas ikke utryddet

Målet om å utrydde Hamas er ikke nådd. De uniformerte Hamas-krigerne som dukket opp fra tunnelene ved gisseloverleveringen, var en propagandaforestilling som skulle vise verden – og ikke minst innbyggerne i Gaza – at Hamas fortsatt har makten. Hvor reell makt Hamas nå har, er mer usikkert. Når Israel trekker seg ut, vil Gaza trolig bli kontrollert av mange både rivaliserende og samarbeidende motstandsgrupper og kriminelle gjenger. Men Hamas er i posisjon til å bygge seg opp igjen.

Dette viser den store svakheten ved Netanyahus strategi: Han har nektet å legge noen plan for Gazas framtid. Alternativet til Hamas-styre kunne vært et styre av de palestinske selvstyremyndighetene, støttet opp og holdt i tømme av Saudi-Arabia og andre araberstater samt USA. Men Netanyahu har nektet å gi selvstyremyndighetene noen rolle på Gaza, fordi det vil åpne veien mot et samlet palestinsk selvstyre.

Forspilt sjanse

I de innledende fasene av krigen var det mange som så for seg at den ville åpne for en ny utvikling, der man ville få en løsning både for palestinsk selvstendighet og en bred fredsavtale i Midtøsten. Disse mulighetene er forspilt i denne omgang. Likevel kan Donald Trumps sterke ønske om å framstå som den store fredsskaper og høste en nobelpris skape en ny dynamikk. Men hvordan det vil skje er det nå umulig å vite noe om.

Med krigen i alle fall på pause, kommer de interne motsetningene i Israel sterkere til syne. Hvem som har skylden for at Hamas lykkes med angrepet i fjor ligger der som et betent spørsmål. Netanyahu forsøker å gi hærledelsen skylden, og hans støttespillere anklager også de militære fordi Hamas ikke er bekjempet. Forsvarssjefen har nå kunngjort at han går av, men Netanyahu forsøker å unngå en gransking av sin rolle. Rettsreformen som splittet Israel før krigen er igjen på regjeringens dagsorden.

Det er ingen politiske ledere som har stått fram med en visjon for en alternativ utvikling til den retningen Israel nå har tatt

Okkupasjonsmakt

«Krigen er allerede blitt brukt til å svekke fri presse og ytringsfrihet. Motstand og kritikk ses som landsforræderi. Det arabiske mindretallets likestilling vil bli ytterligere undergravet, likeså vil kvinners og seksuelle mindretalls stilling bli presset», skrev Weekendavisens sjefredaktør Martin Krasnik før jul. Krasnik er en sterk forsvarer av Israels rett til å eksistere og har selv jødisk bakgrunn. Han konkluderer at Israel kan «som en stadig mer udemokratisk okkupasjonsmakt fortsette sin integrasjon i en region hvor etnisitet og religion har førsterett».

Israel satte denne uka i verk en storstilt aksjon på Vestbredden, i følge forsvarsministeren for å fjerne all terrorisme. Operasjonen har fått navnet «Jernmuren». Det er også navnet på boken sionistlederen Zeev Jabotinsky skrev i 1923 . Boken handlet om at en jødisk stat kun kan etableres gjennom sterk militærmakt som tvinger araberne til å gi opp all motstand. Våpenhvilen i Gaza skal tydeligvis benyttes til å slå hardere til på Vestbredden.

Alternativ mangler

De kreftene som måtte ønske en annen utvikling i Israel, er svake. Den politiske opposisjonen er splittet. Det er ingen samlende alternativer til Netanyahu. Det er ingen politiske ledere som har stått fram med en visjon for en alternativ utvikling til den retningen Israel nå har tatt.

Særlig konfliktfylt er dette for jødene utenfor Israel. Mange føler at presset mot Israel gjør det enda viktigere å stå opp for den jødiske staten – samtidig som belastningen ved å gjøre det er blitt mye større.

Skadet omdømme

Israels omdømme er skadet av krigen. Alle de døde barna i Gaza, de sivile som ble jaget som kveg ned i stadig dypere elendighet, det er bilder som kommer til å prege oppfatningen av Israel i lange tider. Selv om Hamas satte dette i gang og bidro til å gjøre det verre, hefter måten krigen ble ført ved Israel. Israelske soldater må heretter være forsiktige med hvor de drar, og politiske og militære ledere vil møte internasjonale rettsprosesser for krigsforbrytelser.

Alt dette gjør at Israels militære seier blir tvetydig. Resultatet kan bli et svekket Israel, både internt og eksternt.

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug har i en årrekke vært en av Vårt Land profiler, som redaktør og journalist, og er nå tilknyttet avisen som kommentator.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Mer fra: Kommentar