Kommentar

Hva om du er idioten?

I en tid hvor alle vil vise fram hvem de er og legge skylden på andre, kan dommedag bli et sted for sannhet og rettferd.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Skal vi tro forsidene på tidens populære bøker, er vi alle omgitt av idioter, psykopater og dysfunksjonelle folk. Ja, ikke bare det, vi får stadig oppfordringer om å bryte med plagsomme venner, manipulerende kjærester og emosjonelt umodne foreldre. Hvis noen har gjort oss vondt, har vi det bedre alene. Hvis du ikke trodde at du hadde blitt utsatt for noe vondt: Let litt til, så skal du nok finne et traume og sporene etter det.

Det kjennes så godt å høre at det ikke er min feil, at jeg dypest sett er et såret barn, at nå er det min tur til å sette mine behov først

Bøker som fornærmer leseren

Hvis du synes alt lukter vondt, kan det hende du har noe råttent i din egen nese. Dette er ikke et ordtak, men jeg prøver stadig vekk å lansere det overfor folk jeg snakker med. Og i denne sammenhengen er det helt relevant. Den svenske forfatteren Liv Strömquist sier det helt presist i sin seneste bok Orakelet taler: Hva om du er idioten?

Ja, hvis coachene, instagram-psykologene og bestselger-forfatterne virkelig hadde brydd seg om å redusere mengden asosial atferd i samfunnet, hvorfor får vi bare vite at de andre er dumme? Det logiske ville jo være å gi råd om hvordan man kan la være å oppføre seg skadelig. Men ikke mange vil fortelle oss hvordan vi selv kan unngå å være en dårlig venn, kollega eller ektefelle.

For det er klart: Det er et dårlig salgstriks å lage en bok som fornærmer leseren, fordi vedkommende, før hun eller han har blitt leseren av boka, trenger å få lyst til å bli kjøperen av den. Dessuten kjennes det så godt å høre at det ikke er min feil, at jeg dypest sett er et såret barn, at nå er det min tur til å sette mine behov først.

Selv om det å påpeke antisosial atferd er in, er det altså ut å gi råd om prososial atferd. Snarere enn å jobbe med seg selv, skal man avvise andre. For all del: Det finnes situasjoner der det å bryte med andre er helt på sin plass. Men å opphøye det til universelt livsråd, er skadelig. I sum ville verden blitt et bedre sted å leve dersom vi heller enn å være «unapologetically me», som det heter i tidens melodi, hadde prøvd å justere oss etter de signalene omgivelsene sender oss.

At vi synes vi trenger å fortelle om oss selv, er åpenbart. Men trenger verden egentlig å høre oss fortelle?

Alltid løgn

Men det er altså de andre som er duster. Eventuelt er det, hvis det finnes bevis for at jeg innimellom ikke oppfører meg helt etter boka, de andre som har såret meg slik at jeg har blitt skadet. Og samtidig som skyld-anklagene legges på de andre, slutter jeg-et ikke å fascinere seg selv.

Det å snakke om seg selv har blitt en folkesport. Vi er våre egne biografer. Om man ikke får eget tv-program eller gir ut en eviglang bokserie om sitt eget eller slektas navlelo, kan man alltids skape en egen plattform på sosiale medier, komplett med podkast, netthandel og gråtevideoer når det passer.

At vi synes vi trenger å fortelle om oss selv, er åpenbart. Men trenger verden egentlig å høre oss fortelle?

Nei, sier filosofen Slavoj Zizek. Han mener vi ikke skal lytte til hverandres historier for å oppnå et bedre samfunn. Hvorfor? Fordi folks fortelling om seg selv alltid er en løgn. Zizek vet dette fra Freud, som ugjendrivelig har pekt på det ubevisstes tilstedeværelse i ethvert menneske. Men vi kan også lett få vite det samme ved enkel observasjon: Det er bare å legge merke til forskjellen mellom hva vi vet om de menneskene vi kjenner og hvordan de iscenesetter seg på sosiale medier. Utvalget, forstillelsen, løgnen: Det er der, åpenbart eller subtilt. Vi velger alle hvordan vi ønsker å bli sett, og vårt idealbilde av oss selv er ikke identisk med «den vi er».

Nei, ikke heller når vi tror vi er realistiske i selvbedømmingen, forsøksvis oppriktige, er vi sannferdige. Det ubevisste er nemlig akkurat det: ubevisst. Åpenhetskultur og bekjennelseslitteratur viser ikke bare fram den bekjennelsen som er blitt satt i monteren, men også mye av det forfatteren ikke nevner eller ikke en gang vet om seg selv. Er den som snakker eller skriver en drittsekk, har den en tendens til å tyte ut gjennom skjøtene, selv om han trodde han hadde skjult det godt.

Dommedag er sannhetens time. Det er rettferdighetens sted

En god ydmykhet

Det er fint å få uttrykke seg fritt, men det er noe deilig med liturgi likevel. Ordene er bestemt av noen andre. Det gjelder også syndsbekjennelsen, som det er meningen at alle skal si fram i gudstjenesten. Den er ferdig formulert og dermed må jeg selv si det uten omsvøp: Jeg er en synder. Å, det gjør vondt, for er jeg virkelig det? Jeg, som har blitt såret? Jeg, som har de beste intensjoner? Ja. Du også. Også din mor, sjef, barndomsvenn og eksmann, for all del, men du er på ingen måte unntatt.

Vi er nemlig alle idioten.

Dommedag er et skremmende ord for mange. Jeg ser det ikke helt sånn lenger. En dom er et utsagn om hvordan tingene er. Det er en sann beskrivelse av en overtredelse, men en dom kan også være en frikjennelse. Hva er sant om livet mitt? Hvor var det jeg tråkket feil, og hvor var det andre faktisk gjorde meg ille?

Midt i livets ras er det ikke nødvendigvis så lett å se seg selv og sine nærmeste utenfra. Kranglene handler om å fortelle historien på en slik måte at man selv vinner det moralske overtaket. Hva som faktisk er sant, forsvinner ut av syne, det viktige er å seire. Men en dag skal vi faktisk stå ansikt til ansikt med den om hvem Hagar sa: «Du er en gud som ser meg.»

Stoler vi på at den Gud som ser oss også vil oss vel, er ikke dommedag det skrekkscenariet populærkulturen har gjort det til. Det er heller sannhetens time. Det er rettferdighetens sted. Antakelig har de færreste av oss rak rygg i en slik stund. Men den ydmykhet som sannheten om både verden og oss selv skaper i oss, er en god ydmykhet.

I Guds blikk kan glansbildene vi har brukt til rustning falle av oss, reell skyld kan plasseres, overtredelser kan tilgis og relasjonene kan heles. Ja, jeg er omgitt av idioter, men i midten av dem står en av samme slaget. Vi er alle idioter. Men erkjenner vi det, er det mulig å leve med det – og med hverandre.

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er ordinert prest i Den norske kirke, forfatter og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017 og skriver om teologi, kirke, eksistens og kultur.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Mer fra: Kommentar