Smi plogskjærene om til sverd og vingårdsknivene til spyd!
Er du sikker på at du vet hva du leste nå? Les det bibelverset én gang til.
Første gang jeg kom over det, trodde jeg at det var et ord fra Jesaja. Det er det ikke. Dette står i Joel 3,15. Mens Jesaja, som ber oss smi sverdene om til plogskjær, siteres opp og ned og fram og tilbake, er det ingen som siterer Joel på at vi heller bør lage dødsredskaper av livsredskaper. Nedrustning er mer populært enn opprustning.
Noe av det mest foraktfulle man kan si om andres tankesystem eller tro, er at de driver cherry picking. Jeg protesterer
Uvesentlig og sentral
Jeg forbinder ingenting med profeten Joel, selv om jeg har lest de få kapitlene boka hans utgjør. Og skal jeg være ærlig, gjelder det samme for de fleste småprofetene i Det gamle testamentet. Jeg kan ikke en gang ramse dem opp.
Andre ting fra GT kan jeg utenat: Det er en tid for alt. Dit du går, vil jeg gå. Sett meg som et segl på ditt hjerte. Jeg forbanner den dagen jeg ble født. Underfull rådgiver, evig far og fredsfyrste. Fanger skal få frihet og blinde få synet igjen. Nei, slik er fasten som jeg vil ha. Han ble såret for våre lovbrudd. Og så videre.
Den som virkelig kan sin Bibel, ser at store deler av denne lista er hentet fra den samme boka, nemlig profeten Jesaja. Jesaja er han med den rette faste, de mest kjente messias-profetiene og tjener-sangene. Selv den som ikke kan et eneste bibelvers, vil kunne kjenne igjen navnet hans fra julesangen «Det hev ei rose sprunge»: Om denne rosa eine/er sagt Jesajas ord. Også i mange andre salmer dukker Jesajas ord opp, dog sjelden med full referanse som her. Jesaja er den gammeltestamentlige boka det oftest leses fra i Den norske kirke. Mens andre blir glemt, er han svært populær.
Hvert skrift er innblåst av Gud, sier gjerne folk når de skal forsvare et obskurt synspunkt. Og også det er et bibelord, hentet fra Andre timoteusbrev. Ofte appliseres det på hele Bibelen, men den som skrev Andre timoteusbrev hadde selvsagt ikke noe nytestamente å forholde seg til eller felle teologiske dommer over.
Han skrev om det vi kaller Det gamle testamente, det er de skriftene som var innblåst. Det skulle gå flere årtier før alle bøkene i Det nye testamente var skrevet, og flere århundrer før det ble samlet og kanonisert. Å bruke Timoteus som forsvar for biblisisme er altså i beste fall ahistorisk. Og som ikke det var nok: At alle skriftene i Det gamle testamentet står på lik linje, motbeviser kristenheten daglig med sin preferanse for Jesaja.
Bibelen er skrudd slik sammen at den tvinger oss til å velge
Alle velger
Mange holder likevel fast ved at det som befinner seg mellom Bibelens permer har samme tilknytning til det guddommelige. Å velge noe som viktigere enn noe annet, er dermed å bemektige seg en redigeringsjobb Gud ikke har gitt menneskene.
Dette kan vi diskutere fram og tilbake, slik teologer har gjort i århundrer. Men uansett hva man prinsipielt kan mene om bibelsyn, har jeg aldri støtt på noen som ikke i praksis foretar valg. Et åpenbart et er altså at Jesaja trumfer Joel. Igjen kan man mene at det ikke er teologisk legitimt, men Jesaja er i praksis ekstremt mye mer sitert enn Joel. Kristendommen har valgt fred, ikke krig. Og hvis du mener det ikke er legitimt at den ene trumfer den andre, hvordan leser du da disse tekstene?
Bibelen er skrudd slik sammen at den tvinger oss til å velge. Den sier ting som gjør det umulig å holde hele Bibelen for sann til enhver tid. Dermed dannes uvegerlig det som kalles kanon i kanon – altså at det er noe som anses mer normativt enn annet. Noen er klar over at dette skjer og reflekterer aktivt og selvkritisk over det, mens andre later som om de tar hele Bibelen på like stort alvor. Det gjør de ikke.
Litt vel heroisk
Det er januar og igjen dukker det opp forsetter om å lese hele Bibelen, gjerne på ett år. NRKs Are Sende Osen lanserer straks bibelpodkast, og forteller om et mislykket forsøk på å pløye hele skriftsamlingen. Tidligere har Mimir Kristjansson, Sofie Marhaug og Jens Kihl satt seg fore å lese hele boka. Jeg har overhodet ikke noe mot det. Jeg tror tvert imot at flere kristne, ikke minst forkynnere, bør lese mer og bredere i Bibelen enn vi gjør. Om ikke annet, er det en påminnelse om at vår hellige bok består av langt mer enn utferden fra Egypt, Jobs bok, de fire evangeliene og Romerbrevet. Det er oppdragende for teologien vår og bibelsynet vårt å hele tida plages med hva vi prinsipielt sett anser som grunnleggende for hele kristendommen. I tillegg er det å lese, spesielt gamle tekster, menneskelig og kulturelt formativt.
Men det er også noe litt vel heroisk over å sette seg slike mål. Det er som å bedyre at man ikke bare skal begynne å jogge, men også må fullføre maraton. Det kan både være å legge lista for høyt og teologisk ugunstig. For det er tross alt sånn at enhver fersk bibelleser blir rådet til å ikke lese Bibelen fra begynnelsen og utover, men heller lese for eksempel Lukas-evangeliet først. Igjen er det i praksis slik at noen skrifter er viktigere enn andre.
Å leve er å velge
Noe av det mest foraktfulle man kan si om andres tankesystem eller tro, er at de driver cherry picking. Altså at de plukker ut det som passer dem, og lar det andre ligge. Jeg protesterer. For alle plukker det som passer dem og lar det andre ligge.
Det gjelder ikke bare i troslivet, men i alle tilværelsens forhold: Vi skroter de kostholdsreglene som er for harde for oss, vi bruker bare de ordtakene som gir mening for oss, vi lar noen politiske saker bestemme hvilket parti vi stemmer på, mens andre er mindre viktige. Hadde vi ikke evnet å prioritere, hadde vi ikke kunnet forholde oss til alt som strømmer mot oss.
Å leve er å velge. Å være bibelleser er også å velge. Og for å kunne gjøre det valget godt, og for å kunne gjøre det bevisst, er det lurt å lese hele Bibelen, også Joel.
