Det er fortsatt lenge til valget i 2025. Den politiske landsmøtevåren er fortsatt noen uker unna. Derfor tar meg friheten til å skrive en kommentar om et fascinerende og underlig fenomen i norsk politikk: Det eksisterer en slags tro på at store og sterke parti kan styre landet uten et avklart flertall på Stortinget. Et flertall der alle tjener på samarbeid. Et slikt flertall kan være et tett regjeringssamarbeid, eller det kan være en noe løsere allianse på Stortinget.
En slik flertalls-tanke burde være en selvfølge i politikken. Men slik er det ikke.
En Ap-SV-regjering
Det finnes en betydelig fraksjon internt i Ap og i SV, som mener at disse to partiene burde sitte sammen i regjering og dra politikken betydelig mot venstre. De mener Sp bør miste mye av sitt gjennomslag.
En del av dem er frustrerte over at Sp drar regjeringen «i en reaksjonær retning». Noen av dem klager på klimapolitikken, andre klager på at regjeringen er for distriktsorientert og har for lite fokus på byene. Noen synes Sp er for «høyrevridd». Frustrasjonen i SV og på Aps venstres fløy er forståelig. På en klassisk høyre-venstre-akse ligger Sp ofte til høyre for Ap. Dette er årsaken til at Sp ofte er blitt omtalt som et sentrumsparti.
Men en del av de frustrerte synes å glemme at Sp sikrer dem regjeringsmakt. Et Sp i opposisjon kunne åpenbart stemt sammen med de borgerlige partiene i mange saker. Selv om dagens Sp-ledelse ikke ser for seg et slikt samarbeid, står en betydelig andel internt i Sp for en slik linje. Derfor må partiledelsen ha gjennomslag for å fortsette å sikre en slik regjering.
Man trenger et flertall for å styre landet. Slik er det i et demokrati, bygd på parlamentarismen.
En Frp-Høyre-regjering
På samme måte har Frp-politikere irritert seg grønn over Venstres og KrFs innflytelse i det borgerlige prosjektet. Dette var hovedgrunnen til at Frp i sin tid gikk ut av Regjeringen Solberg. I Frp mente flere at regjeringen ble «grå og kjedelig». De snakket om bevilgninger til norsk bistand, mottak av kvoteflyktninger, klimatiltak og bevilgninger til kirken. Tidvis har sentrumspartiene også vært en bremsekloss for skattelettelser. Irritasjonen i Frp var også stor under den første levetiden til Solberg-regjeringen, der Høyre og Frp regjerte alene. De mente Solberg «ga for mye» til Venstre og KrF i budsjettforhandlingene.
Denne Frp-gruppen mente at Høyre og Frps størrelse tilsa at de to små partiene skulle få minimalt med gjennomslag. De forventet nærmest at Venstre og KrF skulle støtte en blåblå regjering uten å sette avtrykk på politikken. De så helt bort fra den politiske belastningen det er for et lite parti å støtte en regjering med til dels andre politiske prioriteringer.
Man trenger et flertall for å styre landet. Slik er det i et demokrati, bygd på parlamentarismen.
Solberg og Støre
Selvsagt forstår toppene i Høyre og Ap dette. Ikke minst fikk Erna Solberg smertelig erfare hvor viktig det er med avklarte støttepartier høsten 2017. Da foretok KrF sitt retningsvalg. Dersom en håndfull delegater på KrFs landsmøte hadde stemt annerledes, kunne det endt med at Regjeringen Solberg måtte gå av.
Riktignok er det ikke helt usannsynlig at Høyre og Frp få rent flertall ved høstens valg. Men som Erna Solberg selv poengterte i fredagens Politisk kvarter, er det langt fra sikkert. Frps eventyrlige vekst kan avta, slik det ofte gjør når partier ligger høyt mange måneder før valget. Derfor må ansvarlige allianser sikre seg flere samarbeidspartnere.
Faktisk finnes det ikke en eneste regjering i Norge i nyere historie som ikke har trengt støtte fra andre partier, for det meste et parti i sentrum, for å få regjeringsmakt. I Tyskland kalles de mindre sentrumspartiene «kroningspartier.» Det betyr at et lite parti får muligheten til å velge eller krone en regjering. Dette er det vi i Norge kaller «vippemakt».
Utfordrer blokktenkningen
Selv om de politiske blokkene i Norge framstår faste, finnes det krefter i sentrum som utfordrer en statisk toblokkstenkning. Lederen i Senterungdommen mener at Sp bør se til høyre. Lite tyder på at voksenpartiet følger etter. Likevel kan dette skape en ny dynamikk i årene som kommer.
Dersom Sp hadde gått i samarbeid med høyresidens partier, så ville venstresiden stått nokså maktesløs i svært lang tid framover. Dette er den store fordelen Sp har sammenlignet med SV. Denne fordelen har også Venstre og KrF sammenlignet med Frp.
Selv om Frp nå er digert, og for øyeblikket spiser av Høyres velgere, er det ikke sikkert det er lurt av en blå koalisjon å jage bort tidligere samarbeidspartnere.
Vippemaktens logikk
Selv om vi nå ser en kraftig høyrebølge, tilsier all erfaring at politiske vinder vil snu. Dersom Høyre og Frp gjennomfører en blåblå politisk linje i fire år, står de i fare for å jage bort sine samarbeidspartnere i sentrum for lang tid fremover. Det vil kunne endre politisk samarbeid i flere tiår framover.
Derfor har Erna Solberg gjort alt hun kan for å holde Venstre og KrF i folden. Derfor har Jonas Gahr Støre gått med på en regjering uten SV. Sp ville ikke styre med SV. Til slutt måtte Støre velge.
Alle vet at kjøttvekta eller størrelsen betyr mye i politikken. Men plassering i det politiske landskapet kan bety like mye. I alle fall dersom man kommer på «vippen.» Slik er politikkens logikk, uansett om man liker det eller ikke.
Intet parti er en øy. I politikken betyr bærekraftige flertall alt.
