Nylig var Danby Choi på banen med et debattinnlegg om hvor han hevder at menn har blitt offer for feminisering av samfunnet. Han mener oppblomstringen av maskuline mannsidealer er en logisk følge av utviklingen. Den tapte mannsrollen er også temaet i podkasten, Mannspodden, ledet av Einar Helgaas og Andreas Skjelde. De inviterer lytterne med på jakten etter mannsidentitet og autentisk maskulinitet.
Jeg er psykolog og jobber tett på menn med utfordringer. Jeg har i utgangspunktet sympati med mannsperspektivet. Gutter topper en rekke negative statistikker, og det hjelper ikke en gutt med lav selvfølelse at verdens rikeste og mektigste fortsatt er menn, kanskje tvert imot. Likevel er det noe som skurrer i måten mange forsøker å tale mannens sak. Kjønnsperspektivet brukes som forklaringsmodell på langt mer komplekse samfunnsutfordringer. Det fremstilles som kvinnens feil.
I jobben min har jeg møtt mange kvinner som blir i parforhold av frykt for å bli drept, straffet eller få et enda vanskeligere liv.
Fiendebilde av kvinner og søsterskap
En tilfeldig valgt episode av Mannspodden illustrerer dette. For i stedet for å trekke fram positive kvaliteter hos mannen og hva som kjennetegner sunn identitet, blir det tegnet et fiendebilde av kvinner, feminismen og samfunnet for øvrig. Gjesten i episoden, Guttorm Grundt, påstår at kvinner etter samlivsbrudd frarøver menn kontakten med sine barn gjennom samlivssabotasje. Han hevder det er en sterk sammenheng mellom å vokse opp uten en far og senere skoleskyting. Han mener mødrene ikke kan gi guttene det de trenger, og at kvinner ser guttekrisen som en seier. Feminismen betegnes som en konspiratorisk bevegelse, som handler om kvinnemakt på bekostning av menn, ikke likestilling.
Programlederne utfordrer ham knapt. De kommer med egne innspill, som at urolige gutter er drevet av «mannskraft» som sykeliggjøres i form av ADHD- diagnoser. Dette skjer i et feminisert skoleverk og helsevesen bygget på søsterskap.
Kvinners frykt
Slike påstandene skriker etter å bli utfordret. Virkeligheten ser nemlig ganske annerledes ut hvis man tar av seg «kvinner motarbeider menn»-brillene. I jobben min har jeg møtt mange kvinner som blir i parforhold av frykt for å bli drept, straffet eller få et enda vanskeligere liv. De har berettiget frykt for hvordan barna har det hos far dersom mor ikke er til stede for å beskytte og ivareta dem. Trolig er det i noen av disse tilfellene som ender opp med beskyldninger om samværssabotasje. Skal man diskutere dette bør det tydeliggjøres at det er snakk om svært komplekse problemstillinger. Det må ikke framstilles som at kvinner ønsker at barn skal vokse opp med lite kontakt med far.
Diagnostisering og medisinering av barn innebærer faglige og etiske dilemmaer, men uavhengig av bakenforliggende årsak, handler en ADHD-diagnose om reelle og ofte sammensatte utfordringer, ikke «mannskraft». Også Choi insinuerer at det finnes noe i menns natur som de siste årene har blitt kuet som følge av feminismen. Det er uklart hva denne «mannskraften» er, men det er lett å assosiere et slikt begrep med dominans, aggresjon og begjær – krefter som vi ikke bør snakke om som ukontrollerbare. Den fysiske maktubalansen mellom kvinner og menn medfører et ansvar menn må være bevisst, og de må faktisk ha kontroll.
Det farlige offeret
Det er interessante paralleller mellom det som nå beveger seg på samfunnsnivå og det som skjer i parforhold med vold. Forsking viser høyere forekomst av vold i forhold der kvinnen har høyere status og inntekt enn sin mannlige partner. Menn som føler seg underlegne sin kvinnelige partner har høyere sannsynlighet for å bruke vold i nære relasjoner. Det er også funnet sammenheng mellom å se seg selv som et offer og å ha dårligere utbytte av terapi. Offermentalitet er forbundet med lav grad av positiv handlekraft og troen på at man selv kan endre situasjonen, fordi man er prisgitt at den andre endrer seg.
Som psykolog for personer som bruker vold i sitt parforhold, har jeg hørt mange menn formidle at de føler seg mislykket i møte med sin kvinnelige partners suksess. Noen av dem begynner som følge av dette å kontrollere henne og kan snakke på måter som gir inntrykk av kvinnen er roten til mannens problemer. Det er en tvetydig og subtil mistillit til kvinner, som kan være vanskelig å fange opp og sette fingeren på.
Mennesker har de samme grunnleggende behovene. Kjønnsperspektivet kan stå i veien for å se det fellesmenneskelige.
Frarøvet «rettmessige privilegier»
Det kan bli skummelt hvis gutters problemer forstås som en konsekvens av at menn er undertrykte, med ukontrollerbar mannskraft. Dersom dette også kobles opp mot holdninger eller religiøs forståelse av mannen som familiens overhode, er veien til undertrykking av kvinner skremmende kort. Menn som føler seg frarøvet sine rettmessige privilegier og kneblet fra å bruke sine biologiske krefter, er trolig farligere enn mennene som for noen tiår siden tok for gitt at deres plass i verden var på toppen.
De fleste har det bedre med å ikke være så opptatt av kategorier, som kjønn, legning eller trosretning. Trange kjønnskategorier vil også slå tilbake på menn og legge press på å være «mann på riktig måte». Mennesker har de samme grunnleggende behovene. Kjønnsperspektivet kan stå i veien for å se det fellesmenneskelige.
Evne til å ta ansvar
Veien til sunn samhandling er å trene evnen til å forstå den andre parten, både innad i parforhold og mellom grupper. Her er Choi og jeg enige. Både fra et samfunnsmessig og terapeutisk perspektiv er det åpenbart at vi må hjelpe menn som har det vanskelig til å føle seg bedre, ikke begrense kvinner. For å komme ut av offerrollen trengs det kontakt med sunn selvhevdelse, grensesetting og empati. Det krever både mot og evne til å ta ansvar, og det er positivt med dialog som kobler disse egenskapene opp mot maskulinitet. Her har Mannspodden noe å bidra med.
Jeg heier på å løfte gutter og menn, også fordi en god mann er en trygg mann. En mann som ser seg som offer for kvinners likestillingskamp, kan i verste fall bli et aggressivt offer, som i stedet for å ta tak i seg selv går løs på «fienden».
