WASHINGTON DC (Vårt Land): Noen ønsker medier med sterke meninger og tydelige ståsted. Men i Norge har ikke de største mediene en spesielt sterk politisk profil. Det mener jeg er en god ting.
Valget i USA skremmer mange. Ikke bare resultatet, men også det politiske klimaet som førte fram til resultatet. Landet snakker ikke sammen.
I ordboka defineres polarisering som å «legge vekt på motsetninger og ulikheter slik at ytterliggående synspunkter får større tilslutning». Det har vært mange forsøk på å forklare hvorfor dette fenomenet preger det politiske USA så sterkt.
Diktator eller frelser
Noen peker på sosiale medier, der ytterliggående innhold favoriseres fordi det engasjerer. Andre peker på endringer i verdisyn, kulturelle endringer eller økende økonomiske forskjeller, gjerne knyttet til globaliseringen.
Når det skjer store endringer i kultur og samfunn, er det ofte flere krefter som trekker i samme retning. Slik er det nok også i dette tilfellet.
Som avismann er jeg spesielt opptatt av medienes rolle. I dagene før valget fikk jeg besøke noen av de største og viktigste nyhetsorganisasjonene i USA og snakket med lederne der.
Det amerikanske mediemarkedet skiller seg sterkt fra det norske. Avisene står svakt, TV står mye sterkere, selv om TV også svekkes. Seertallene på valgkvelden var dramatisk lave sammenlignet med tidligere valg, selv om valgdeltakelsen var høy.
Mediemarkedet er sterkt polarisert. I New York Times og CNN fremstilles Trump som en farlig og impulsiv diktatorspire, mens han på Fox News er folkets frelser.
Trump selger abonnement
Trump har angrepet mediene hardt. Han vitser om drap på journalister, og har angrepet pressens troverdighet fra dag én. Det har ikke vært lett for mediene å stå i dette.
Samtidig selger Trump abonnementer. I dag har New York Times, som Trump har utpekt som sin fiende nummer én i medielandskapet, 11 millioner digitale abonnementer. Avisen Trump kaller «the failing New York Times» er en kjempesuksess. Jeg tviler på om avisen ville hatt samme vekst med en mindre polariserende leder på den konservative siden.
I Norge har vi fortsatt en stor og ganske felles samtale. Den er verdt å forsvare.
Fra samtale til stammekrig
I 1987 fjernet det amerikanske kringkastingstilsynet den såkalte rettferdighetsdoktrinen. Reagan-administrasjonen ønsket den vekk. Doktrinen påla etermediene (radio og TV som ikke blir sendt via kabel) å sette av tid til å dekke viktige konflikter i samfunnet, og å gi plass til motstridende synspunkter om disse.
Det er prinsipielt riktig at politikken ble fjernet. Staten skal ikke styre medienes innhold. Men fjerningen var startskuddet på en bølge av polarisering i det amerikanske mediemarkedet. Og det var en lønnsom bølge. Å hisse opp seere og lyttere og bekrefte deres verdensbilde, uten for mange motforestillinger, ga klingende mynt i kassen. Dette forsterket skillelinjene i amerikansk politikk.
Hvem som sier noe har blitt viktigere enn hva som blir sagt. Ingen snakker til den andre siden, men bare til sine egne. Slik reduseres politikken til en stammekrig. Diskusjonen blir kilde til konflikt i stedet for innsikt.
Studier tyder på at polariseringen i stor grad er drevet av at den konservative blokken har flyttet seg politisk. Et raskt blikk på forskjellen mellom hvordan Ronald Reagan og Donald Trump snakker om viktige spørsmål som innvandring og frihandel er gode eksempler på dette.
En ekstrem situasjon
Er det mediene som har forlatt de konservative, eller er det de konservative som har forlatt mediene? Det er en god diskusjon. «Vi kan ikke tvinge republikanerne til å lese oss», sa en erfaren medieleder til meg. Det er helt korrekt, men vedkommende virket nesten å ha gitt opp å prøve.
Jeg skal ikke fortelle amerikanske redaktører hvordan de skal styre avisene sine. De står i en ekstrem situasjon. Men etter å ha møtt de store redaksjonene i USAs hovedstad, slår det meg hvor heldige vi er i Norge.
I Norge har mediene høy tillit. Vi har store medier som leses av store deler av befolkningen, på tvers av politiske skillelinjer. Det er selvfølgelig skjær i sjøen. Den store andelen unge norske menn som sier de ville stemt Trump har nok svakere tillit til mediene enn folk flest.
Men stort sett har vi en ganske stor og felles samtale, og tilliten til mediene er rekordhøy. Den har faktisk økt.
Hvis vi ser på de store norske mediene, som NRK og VG, har de ikke en sterk politisk profil. De forteller ikke leserne hva de skal stemme, og de bygger ikke sin oppslutning på sterke standpunkter og meninger. De satser på nyheter, avslørende journalistikk og tilrettelegging for en bred samfunnsdebatt. I Norge er avpolarisering det mest lønnsomme i mediemarkedet. Foreløpig.
Vårt Land har også meninger på lederplass. Men vi forbeholder oss også retten til ikke å ha en mening om alt.
Aviser er ikke trossamfunn
Noen mener dette er feil. De vil ha medier som oftere tar stilling. De vil ha redaktører som oftere viser seg i samfunnsdebatten. Noen redaktører bruker mye tid på dette, og de leder gjerne aviser med sterke meninger. Det er ingenting galt i det.
Vårt Land har også meninger på lederplass. Men vi forbeholder oss også retten til ikke å ha en mening om alt. Vi er en avis, ikke et parti eller et trossamfunn.
Vi er en kristen avis, og i våre vedtekter står det at vi skal stå opp for kristne grunnsannheter. Men det er ofte uenighet blant kristne om hva disse grunnsannhetene er. Derfor velger Vårt Land ofte å ikke ta stilling i viktige teologiske og politiske stridsspørsmål. Hvis Vårt Land på lederplass hadde drevet kampanje for eller mot likekjønnet vigsel, kunne det påvirket tilliten til vår nyhetsjournalistikk om dette viktige spørsmålet.
Vårt Land tok heller aldri stilling på lederplass til retningsstriden i KrF. Mange tror avisen gjorde det, men det skjedde aldri. Det kunne påvirket tilliten til avisens nyhetsjournalistikk.
Verdt å forsvare
Man skal være forsiktig med å trekke paralleller mellom amerikanske og norske samfunnsforhold. Det blir som å sammenligne en drue med en fruktsalat. Men det er allikevel viktige lærdommer å trekke fra splittelsen som har fått vokse fram i USA.
Vi trenger store breddemedier som forteller deg hva du bør vite, ikke bare hva du bør mene. Vi trenger medier der flest mulig opplever at deres perspektiv blir representert. Når mediene mister grupper i samfunnet må det tas på det største alvor.
I Norge har vi fortsatt en stor og ganske felles samtale. Den er verdt å forsvare.
