Når mørket falt på den 11. november samlet barna i den katolske barnehagen i Bonn Bad Godesberg seg hvert år for å feire St. Martin.
I 1985 var begge våre to sønner med i flokken denne dagen. De gikk med sine lykter for å møte helgenen mens de sang: «Sankt Martin ritt durch Schnee und Wind» (St. Martin red gjennom snø og vind). Og se, der ut av mørket kom Martin høyt til hest med sin lange kappe. Vi visste at det var Albert, pappaen til Max, som satt på hesten. Samtidig var han den romerske soldaten Martin av Tours som levde på 300-tallet, og ble både biskop og helgen. Ja, det er faktisk mulig!
På veien hjem fra barnehagen vokste det fram en kjettersk tanke i mitt lutherske sinn: Jeg misunte Den katolske kirken deres helgener.
Lot seg døpe
På forhånd hadde barna fått høre om historien om Martin. Det var som ung soldat, og ennå ikke døpt, at han en iskald vinterkveld kom ridende. Ved byporten i Amiens sto en nesten naken tigger og skalv av kulde mens han ba om en almisse. Martin hadde ingen penger. Men han tok sverdet, delte kappen sin i to og ga tiggeren den ene halvdelen før han red videre. Den natten fikk Martin et syn der han så Kristus, kledd i den halve kappen. Til englene som omga ham sa Kristus: Martin, som ennå ikke er døpt, har gitt meg denne kappen. Da bestemte Martin seg for å bli kristen og lot seg døpe.
På veien hjem fra barnehagen vokste det fram en kjettersk tanke i mitt lutherske sinn: Jeg misunte Den katolske kirken deres helgener. Mens vi bare har Allehelgensdag, som ikke er en minnedag for helgener, men for alle døde uansett tro, så har katolikkene et helt galleri med mennesker som de ærer gjennom året. Ingen dag uten en eller flere helgener å minnes. Hvilken ressurs i trosopplæringen!
Nå er ikke alle fortellingene om helgener like gode som den om St. Martin og kappen hans, som vi alle umiddelbart kan ta til oss. Noen formidler holdninger og idealer som hører en annen tid til. Men det er nok av helgenfortellinger og -legender som kan bevege oss også i dag. For egen del utfordres jeg for eksempel av min navnebror, St. Hallvard, som ifølge legenden ga livet sitt for å redde en gravid kvinne og hennes barn. Slik fulgte han Jesu eksempel. Han minner meg på at andres liv og behov noen ganger må gå foran mine.
Gode eksempler
Fortellingene om Martin og Hallvard er eksempler på hvordan Kristus kan vinne skikkelse i menneskers liv. Slike helgenfortellinger skapes hele tiden, for alle kristne tilhører et hellig folk og er kalt til å leve som disipler. Historier og vitnesbyrd om disippellivet før og nå kan skape en resonans og en lengsel hos andre etter et mer hellig liv, at Kristus kan vinne skikkelse også i dem.
Den svenske karmelittmunken, Wilfrid Stinissen, skrev i en av sine bøker: «Lengselen åpner oss, lengselen graver ut nye dyp, lengselen utvider oss slik at vi rommer mye mer. Når Gud vil gi et menneske noe stort, øker han først dets kapasitet». Jeg tror han er inne på noe, og at kristenhetens skatt av nye og gamle helgenfortellinger nettopp kan bidra til å gjøre vårt indre rom større.
Luthers oppgjør
Luther tok som kjent et kraftig oppgjør med samtidens dyrkelse av helgenene og deres relikvier fordi dette var nært knyttet til avlatshandelen. Man skulle heller ikke be om helgenenes forbønn. I Den augsburgske bekjennelse, artikkel 21, sies det at «Skriften lærer ikke å påkalle de hellige eller å be om hjelp fra de hellige, for den holder fram Kristus alene som mellommann, forsoningsmiddel, yppersteprest og talsmann for oss.»
Men før denne avvisningen sies det at «man kan holde fram minnet om de hellige for at vi skal etterlikne deres tro og deres gode gjerninger, hver etter sitt kall, slik som keiseren kan etterlikne David i å føre krig for å drive tyrkerne bort fra fedrelandet. For de er begge konger.»
Her rister vi vel på hodet av eksempelet om keiseren og David. På oss virker dette søkt, men det formidler Luthers kallsetikk der det hellige livet ikke skal leves i klostrene men i verden. Man skal tjene Gud på det stedet og i den stand man er satt enten man er bonde, smed, far, mor, eller altså keiser som skal krige mot tyrkerne.
Mye gikk tapt
Denne tenkningen var et riktig og viktig korrektiv til en fromhet der klosterlivet representerte den høyeste formen. Men den førte til en konservativ, borgerlig kallsetikk som passet de rådende samfunnsforhold. Mye av det profetiske, alternative og motkulturelle i etterfølgelsen av Jesus, slik helgenenes liv handlet om, gikk på den måten tapt. Slik ble også bildet av Kristus, og dermed også troens rom redusert.
På dagen etter Allehelgensdag vil jeg gjerne minne om at også vi som ikke er katolikker «kan holde fram minnet om de hellige». Ja den tyske tekstvarianten av bekjennelsen sier endatil at vi «skal minnes de hellige». Det er en utfordring til alle som underviser i kirken, og særlig til oss som preker. Jeg har av erfaring merket at det er lettere å beskrive hvordan både jeg selv og andre mislykkes i å leve hellige liv, enn å gi positive eksempler på at et slikt liv er mulig – enda disse eksemplene vitterlig finnes. Det er noe med vårt lutherske fokus på synden som holder oss nede. En slik forkynnelse skaper dessverre hva den nevner, og gir mer resignasjon enn lengsel.
Gode fortellinger om helgener gjør våre innvendige rom større og mer åpne for Guds handling. De må ikke bare handle om de kjente helgenene, men om kristne mennesker som både før og nå har gitt Kristus skikkelse i sine liv, og slik fortsatt inkarnasjonen.
