En ting folk gjerne snakker om etter bryllup og konfirmasjoner, er hvor mange onkler og tanter som holdt tale. Gjerne også hvor langt toastmasteren gikk for å begrense omfanget, og om talerne rettet seg etter anmodningene.
Det underliggende premisset er at det blir for mye: Talene blir for mange og for lange. Når det viktigste er sagt, skal noen andre si det igjen. Og hverken høflige anmodninger, tuting i et horn, eller hva det nå skulle være, kan stagge talernes formidlingstrang og utholdenhet.
Frustrasjonen er langt fra ny: I småborgerskapets etikette-håndbok Skikk og bruk fra 1960 står det at «mange unge mennesker i dag har stor motvilje mot taler», og at dette er «en forståelig reaksjon mot alle de kjedelige, langtekkelige, selvopptatte, sentimentale og poengløse talene som er blitt holdt før i tiden».
Rollebyttet
Det er noen år siden forrige bølge av livsrite-markeringer skylte over meg og ebbet ut. Men nå kommer det en ny: Brått kom invitasjon til konfirmasjonen til det eldste av barna jeg er fadder for. Det kan da umulig være mer enn ti år siden vi var samlet i dåp, men konfirmasjon blir det, og med det nok en mulighet til å kjenne på at livet er kort, og at tiden nådeløst renner ut – om man skulle være så dum å velge det perspektivet.
For meg markerer invitasjonen for alvor skillet som har kommet sigende: Jeg er ikke lenger en av de som (med Skikk og bruks velsignelse!) kan himle med øynene over de voksnes «langtekkelige, selvopptatte, sentimentale» taletrengthet, men er nå blitt en onkel som kan finne på å snu capsen bak fram og rappe en konfirmasjonstale, eller enda verre: lire av seg eviglange anekdoter fra en tid konfirmanten er for ung til å huske, da verden var enklere og musikken bedre.
Det er de unges privilegium å få være oppgitt over omstendighetene de er brakt inn i. Som voksen må man ta sin del av ansvaret for at ting har blitt som de har blitt. Og dermed er en hyggelig konfirmasjons-invitasjon også en invitasjon til å evaluere egen innsats som fadder, valg som er tatt, og familiedynamikk som er skapt.
Det er et stort bo som skal gjøres opp. Så er det rart noen synes det er vanskelig å gi fra seg ordet?
Unnskyld, det ble som det ble
Jeg har vært i noen amerikanske bryllup. Der er det ikke noen utpreget kultur for å holde taler. Noen utbringer en skål. Det kan ta ett minutt.
Det er sikkert lurt å ikke lese for mye inn i denne kulturelle forskjellen. Men kan det være at vi i Norge har en ekstra stor appetitt på å ta ordet, og holde på det lenge, fordi vi har vanskelig for å være inderlige med mindre omstendighetene krever det av oss?
Noen ting vi skulle sagt, er vanskelig for oss å si. Så vi holder oss med ritualer som presser oss til å gjøre det. For hvordan skal vi ellers få sagt slikt som at denne relasjonen har vært mer flyktig og flakkende enn den skulle bli, men at jeg uansett kjenner en stolthet over den du er og er i ferd med å bli, og forresten, er det ikke rart hvor fort tiden går?
Kan det være at vi i Norge har en ekstra stor appetitt på å ta ordet, og holde på det lenge, fordi vi har vanskelig for å være inderlige med mindre omstendighetene krever det av oss?
Livsmestring på hitlistene
En maidag i 1997 gikk Mary Schmich langs strandkanten på vei til jobb i avisa Chicago Tribune. Da hun så en yngre kvinne sole seg, tok hun seg i å håpe at hun brukte solkrem. Trangen til å gi råd og formaninger til noen yngre enn henne selv åpnet en kran i henne: Hun satt seg ned på en kafé og ut på notisblokka flommet det som tok form som en erke-amerikansk «graduation speech». Den ble trykket i avisa neste dag, og ble en av de første tingene som gikk «viralt» på det ennå unge internettet, godt hjulpet av at mange trodde det var en tale av forfatteren Kurt Vonnegut. Senere ble teksten en verdensomspennende hit, tonesatt av regissøren Baz Luhrman.
Jeg leser denne teksten på nytt hver vår. Lenge var det ett bestemt livsmestringsråd jeg festet meg med, som ofte kom til meg i fornøyelsesparker eller ved synet av et stupetårn: At du skal gjøre én ting hver dag som skremmer deg. Men i det siste er det et annet av rådene til Schmich som utmerker seg enda mer: Vær forsiktig med å motta råd fra andre, men vær raus og tålmodig med den som gir dem.
For det å gi andre råd, mener hun, er først og fremst en form for nostalgi: Det er å fiske fortiden ut fra søpla, pynte litt på den og deretter verdsette den for mer enn den er verd.
Ta rådene du får med en klype salt, men verdsett intensjonen bak dem
Håp om mening
Dermed er talen også for den som holder den. Det er en måte å insistere på at ting vi har opplevd og tanker vi har gjort oss har betydd noe, og uttrykk for et mer eller mindre hjelpesløst håp om at de også kan bety noe for andre.
Som voksen, døll og taletrengt onkel kjenner jeg derfor en ny raushet overfor de som har hatt slike roller før meg. Og det jeg som ung gjerne opplevde som hjelpesløse bemerkninger, enten i taler eller i voksnes forsøk på ektefølte samtaler, gjenkjenner jeg nå i mine egne klumsete forsøk på å ivareta relasjonerer som står i fare for å glippe.
Derfor nikker anerkjennende til Mary Schmichs oppfordring: Ta rådene du får med en klype salt, men verdsett intensjonen bak dem. Så synes jeg hun godt kunne lagt til dette: Vær raus med onkelen din.