Dag Inge Ulstein har høyt og tydelig erklært at han ikke ønsker seg en plass på Stortinget. For de fleste som har fulgt partiledere på nært hold er dette uforståelig. Ikke minst er det uforståelig for flertallet av de som faktisk har vært KrF-ledere, eller partiledere generelt. Ulstein vanskeliggjør sin rolle som partileder ved å sitte utenfor Stortinget. Mens hans ambisjon er å få mer tid til familien, vil fort det motsatte skje.
Det etterlatte inntrykket
Uansett hva Ulstein selv måtte tenke rundt dette, er det etterlatte inntrykket at han ikke kommer til å bli sittende som KrF-leder lenge, kanskje ikke hele fireårsperioden. Akkurat det kan være en belastning for et lite parti i et stortingsvalg der de strever rundt sperregrensen. Det kan føre til usikkerhet blant både tillitsvalgte og velgere. Ja, det kan føre til at noen sympatisører ikke bruker stemmen sin på KrF. Erfaringsmessig er et stortingsparti avhengig av en stabil og drivende kraft som omsetter velgernes stemmer på landets viktigste talerstol.
Når situasjonen først er slik at Ulstein ikke vil, bør partiet for sin eget beste tenke kreativt. Et mulig og viktig grep ville være å sørge for å løfte fram den politikeren som ved siden av Ulstein har mest pondus, nemlig nestleder Ida Lindtveit Røse. Hun bør sikres en fast plass på Stortinget.
Slik kan partiet synliggjøre at de har andre kompetente og dyktige politikere som kan ta på seg jobben som parlamentarisk leder og være en slik drivende stemme. Det vil også synliggjøre at partiet har en sulten og egnet lederkandidat den dagen Ulstein trekker seg. Dette vil også kunne dempe inntrykket av KrF som et synkende skip som måtte jobbe hardt for å overbevise sin lederkandidat. Det vil også kunne dempe inntrykket av et parti der rotasjonen i ledelsen er for stor til å skaffe stabilitet og erfaring.
Det er alltid mulig å kreve sin legitime rett. Men for KrF ville det vært klokt om et av KrF-fylkespartiet i sør eller vest hadde tenkt større, mer strategisk og mer framtidsrettet
Fogderi-tenkning
Uansett hva ulike fraksjoner rundt om i KrFs mange lokal- og fylkeslag landet rundt tenker bør de legge vekk dagens rådende fogderi-tenkning. Med fogderi-tenkning sikter jeg til den historiske inndeling av Norge i distrikter, der de historiske enhetene står sterkt.
Her er det viktig å understreke at i utgangspunktet er det en god tradisjon å tenke lokal representasjon. Hele den norske demokrati-tradisjonen bygger på en slik tenkning. Men en slik representasjons-tenkning må ikke stå i veien for at et lite parti som KrF, når det er nødvendig, tenker strategi og overlevelse.
Internt bør man også legge vekk fløy-kamp. Grunnen er at dersom fløykampen får definere, kan partiet totalt tape.
Det står om partiets overlevelse
Situasjonen for KrF er nå svært alvorlig. Både på kort og lang sikt står det om partiets evne til å overleve som riksdekkende parti og stortingsparti. Kort sagt står det om partiets overlevelse, enten KrFere landet rundt ser tegninga eller ikke.
Dersom partiet skal overleve må de sørge for å velge fram den politikeren som i størst grad har mulighet til å bidra til at partiet kan komme over sperregrensen. Slik det er i dag er partiets nestleder, Ida Lindtveit Røse, i en særstilling. Både når det gjelder politisk talent, teft og når det gjelder hennes evne til å stå i debatter, og til å lede et parti. De som ikke har evne til å se det bør forsøke å ta seg en ny titt.
Er partiet klokt, tar et av de tre fylkeslagene som har best mulighet til å få inn en kandidat ansvar. Å nominere Røse på topp kan bidra til partiets overlevelse. Det kan de gjøre ved å legge til side politiske motsetninger og sørge for at hun har en stortingsplass allerede fra høsten 2025.
For KrF kan stortingsvalget neste høst handle om et «være» eller «ikke være».
KrFs stjerne
Som de fleste vet har Røses familiesituasjon vært krevende. Men det betyr på ingen måte at hun har lagt politikken på hylla. Tvert imot kan det gjøre henne til en klokere politiker, med mer livserfaring. Ofte er det slik at de beste politikerne er de som har fått seg en trøkk.
Så vil mange si at det finnes en rekke parameter i KrF for å bli kategorisert som et lederemne. Noen av dem er synet i kontroversielle tema og støtte i de mektigste fylkeslagene. Begge disse kriteriene blir oftest lagt til grunn når KrF skal vurdere sine aktuelle lederemner. Dessverre er det mange i partiet som ser seg blind på dette.
Det partiet ofte glemmer er at de trenger en leder som kan makte å markere et lite parti i den landsdekkende debatten. En politiker som greier å spissformulere seg uten å jage vekk store grupper av velgere i samme slengen. En som ikke kun framstår som en representant for sin egen aldersgruppe, kjønn eller en partifraksjon. KrF trenger en politiker som potensielle velgere over hele landet ønsker å være på lag med. En politiker som velgere og sympatisører kan være stolt av. Bortsett fra Dag Inge Ulstein er Ida Lindtveit Røse den eneste som har alle disse egenskapene i KrF.
De andre fire-fem som for øyeblikket er kandidater til partiets tre sikreste plasser på Stortinget er ikke i nærheten av å kunne fylle rollen som parlamentarisk leder og KrFs viktigste stemme på Stortinget. Riktignok har flere av dem potensial. Men ingen av dem har fram til nå vist seg som brede nok politisk. Ingen av dem når heller opp til Ida Lindtveit Røses evne til å stå i vanskelige debatter.
KrFs bastion i sørvest
Et annet element som KrF ikke tillegger tilstrekkelig vekt, er at dersom partiet igjen skal makte å få inn representanter fra andre fylker enn sørvestlandet, ville det vært gunstig å vise fram at partiet faktisk har dyktige representanter fra øst eller nord. Etter det opprivende sidevalget datt representanter fra disse landsdelen ut. Riktignok sto Lindvteit Røse på den seirende siden i denne opprivende debatten som skapte sår. Likevel representere hun en landsdel og region i partiet som er blitt svekket. Det kan de vinnende og tunge KrF-fylkene i sør og vest bidra til å rette opp.
Selvsagt kan KrF både på Sørlandet og Vestlandet kreve sin rett og holde fast ved at det er i disse regionene partiet har størst oppslutning og skal være representert. Det er alltid mulig å kreve sin legitime rett.
Men for KrF som et parti med ambisjoner om å bli landsdekkende igjen, ville det vært klokt om et av fylkespartiene i sør eller vest hadde tenkt større, mer strategisk og mer framtidsrettet.