Hver fredag er det «Jerusalemdagen» i Teheran. Da arrangerer regimet demonstrasjoner der det ropes død over Israel.
Men hvorfor skal egentlig Iran være så opptatt av Israel? De to landene har ikke felles grense. Det er ikke aktuelt at det ene erobrer det andre. Det er ingen tradisjon for fiendskap mellom dem. Tvert om er de lange linjene preget av vennskap.
Uten den persiske kong Kyros som førte jødene hjem fra Babylon, ville det kanskje ikke eksistert noen jødisk nasjon i Palestina. Profeten Daniel var statsminister i det persiske riket. Jødiske Ester var persisk dronning. I over to tusen år har Iran hatt en stor jødisk befolkning – som riktig nok er minket sterkt under de siste tiårene.
Religion som årsak?
Mange vil mene at svaret på Irans Israel-fiendskap er opplagt: Iran er et muslimsk land. Derfor er de mot et land som definerer seg som jødisk. Men regimet bruker i liten grad religiøs retorikk mot Israel, bortsett fra den messianske president Mahmoud Ahhmadinejad (2005–13).
Iran bruker palestinerne for å skaffe seg en posisjon i den arabiske verden
Helt fra Israel ble opprettet var Iran en alliert og støttespiller for Israel. Sjahen var en diktator, og vi vet ikke om dette hadde folkelig støtte. Men selv etter at Khomeni hadde opprettet sin islamske stat i 1979, kjøpte Iran våpen fra Israel til krigen mot Saddam Hussein.
Hat mot Vesten
Mer enn i religion kan vi søke svaret i Khomeinis hat mot Vesten, og særlig mot USA. Sjahen støttet seg på vestmaktene og hadde sterke bånd til USA. Samtidig førte han en moderniseringspolitikk som de konservative religiøse opplevde som trussel. Fra første stund kom den islamske republikken i konflikt med USA. Og Israel betraktes som USAs representant i Midtøsten. USA er Den store Satan, Israel er Den lille Satan. Kamp mot Israel er en del av kampen mot USA.
Men det Iran selv oftest bruker som begrunnelse, er solidaritet med palestinerne. Det er egentlig ganske merkelig. Palestinerne er arabere. Å støtte palestinerne er naturlig for arabiske nasjonalister, men ikke for persere, som iranerne er svært bevisst på at de er. I tillegg kommer det at palestinerne er sunni-muslimer (eller kristne), mens Iran jo er sjia-muslimsk. Det er ikke gitt at Iran skal kjempe palestinernes sak.
Bruker palestinerne
Derimot er det mye som taler for at Iran bruker palestinerne for å skaffe seg en posisjon i den arabiske verden. Iran vil bli en dominerende makt i Midtøsten. Der er Saudi-Arabia den store rivalen. Det sunni-arabiske riket med kontroll over Mekka og Medina ligger i utgangspunktet langt bedre an til å ta ledertrøya i den arabiske verden.
Men Saudi-Arabias støtte til palestinerne har lenge vært lunken. Iran har derimot hele tiden brukt store og krigerske ord. Og de har satt makt bak ordene ved å bevæpne og bygge opp under de to store bevegelsene som kjemper mot Israel: Hamas i Gaza og Hizbollah i Libanon. For mange arabere er Iran de eneste som gjør noe for deres palestinske brødre.
Frykter Israel
Men kamp for palestinerne er kamp mot Israel. Dermed står Iran opp mot Midtøstens sterkeste militærmakt. I årevis har Benjamin Netanyahu argumentert for å gå til angrep direkte på Iran. Det er han ikke alene om å mene. Også på venstresida i Israel har det vært røster som har hevet seg for det. For om israelerne kan være uenige om mye, så er de enige om at Iran er en stor trussel.
Selv om Iran bruker store ord om å knuse og fjerne Israel, har de i realiteten lagt seg på noe som må betraktes som en forsvarsstrategi. Regimet er redd for at en direkte krig kan destabilisere dem. Det er nok mest trolig at iranerne vil stå samlet i møte med et stort israelsk angrep. Men ayatollahene er ikke sikre på det.
Ildringen rakner
Irans såkalte «ildring» rundt Israel – altså Hamas, Hizbollah og houthiene i Jemen – kan betraktes som et framskutt forsvar som skal beskytte Iran. Men nå er Israel i ferd med å knuse den militære kapasiteten til Hamas og Hizbollah. Dermed må Iran finne på noe annet de kan stille opp mot Israel.
Dette andre er de ballistiske rakettene som kan nå hele Israel. Iran har gjennom to begrensede angrep sendt et signal til Israel om at disse rakettene for alvor kan komme til å bli tatt i bruk. Men ayatollahene kan ikke være sikre på at denne andre linjen i forsvaret er sterk nok. Israel med allierte kan slå mye tilbake. Likevel er nok dette en trussel Israel har grunn til å ta alvorlig.
Atomvåpen siste skanse
Om rakettene ikke nytter, har Iran sitt siste våpen i bakhånd: atomvåpenprogrammet. Iran har så langt latt være å produsere atomvåpen for å ikke provosere USA. Programmet har bare ved å eksistere fungert avskrekkende.
Men om de to første forsvarslinjene rakner, vil Iran høyst sannsynlig skaffe seg atomvåpen i løpet av noen måneder. Det er hva USA satser alt på å unngå (i alle fall under Biden). Om Iran får atomvåpen, vil Saudi-Arabia, Egypt og kanskje til og med Sudan følge etter. Et atomvæpnet Midtøsten er et skrekkscenario.
Om Iran får atomvåpen, vil Saudi-Arabia, Egypt og kanskje til og med Sudan følge etter. Et atomvæpnet Midtøsten er et skrekkscenario
I Israel er det mange som mener dette kan unngås ved å benytte sjansen de nå har til å bombe Irans atominstillasjoner. Men det er usikkert om det er mulig å knuse atomprogrammet på den måten. Og et slikt angrep vil få Iran til å satse for fullt på atomvåpen.
Derfor er det balansegang langs stupet alle holder på med. Men drivkraften bak er palestinernes sak. Om den hadde vært løst, ville hele grunnlaget for fiendskapet rakne.
