Det kan se ut som Gud har blitt tabu i terapirommet. Gjentatt forskning viser at psykologer vegrer seg for å spørre om personlig tro i samtaler med klientene. I Lars Mandelkows doktorgradsavhandling fra 2023, svarer majoriteten av de spurte psykologene at de er åpne for å ha samtaler om tro, men unngår å spørre klientene sine direkte. Flere opplevde å ha for lite kompetanse, og hypotesen er at psykologene er redde for å tråkke over etiske grenser.
Terapirommet er et annerledes rom der man setter ord på sider av en selv eller livet som ofte kjennes for intimt til å snakke om andre steder. Psykologer er profesjonelle i å spørre om menneskers mest tabubelagte, skamfulle og intime erfaringer: «Har du tanker om å ta livet ditt?» «Har du skremt barna dine?» «Det høres ut som du er veldig ensom?» Det er derfor interessant at mange opplever det vanskelig eller etisk utfordrende å spørre om tro.
Unnvikelse kan gi en opplevelse av at psykologen kan forstå det meste, bortsett fra det det ikke spørres om
Psykologens ubehag
En vanlig grunn til å ikke stille spørsmål, er å unngå ubehag. Vi ønsker ikke å invadere andre eller sette dem i en posisjon der de risikerer å avsløre ufordelaktige sider ved seg selv. I et sekularisert samfunn kan det tenkes at folk vegrer seg for å spørre om tro fordi de antar at det er ubehagelig å avsløre. Tro og religiøs tilhørighet har gått fra å være norm, til å bli ansett som noe dypt privat.
Det er stor sjanse for at klienten fanger det opp dersom psykologen kjenner på ubehag rundt å snakke om tro. Fra psykoterapiforskningen vet vi at klienter tilpasser seg og tar hensyn til psykologen, og det vil være vanskelig å tematisere tro dersom psykologen gir signal om å være ukomfortabel eller lite kompetent.
Fra pasientens side kan det også være skummelt å røpe tro fordi det innebærer en fare for å bli oppfattet som en annerledes. Fremmedgjøring kan vise seg i den andres unnskyldninger for banning, spørsmål som «hvor kristen er du?», eller i blikket til en kollega som plutselig endres. Dersom psykologen strever med å finne riktige ord, viser frykt for å si noe feil eller avslører generell forutinntatthet, vil troende merke det fordi de er vant til det fra andre sammenhenger.
Å unngå å spørre er gjenkjennelig fra andre temaer det er eller har vært knyttet tabu til, som rasisme, homofili og funksjonsnedsettelser. I frykt for å si noe feil kan man velge å ikke si noe i det hele tatt. Men ved å ikke tørre å spørre, vil man risikere å skape en avstand mellom psykologen og klienten som kan stå i veien for best mulig utbytte av terapien. Satt på spissen kan unnvikelse gi en opplevelse av at psykologen kan forstå det meste, bortsett fra det det ikke spørres om. «Jeg kan forstå hevnfantasier, utroskap, sjalusi og grunnleggende følelser av å være mislykket, men tro kan jeg ikke sette meg inn i».
Det er ikke uvanlig at tro ‘psykologiseres’ i den forstand at man ser personlig tro som et uttrykk for et behov eller mangel
Psykologers fordommer
En annen mulig forklaring på at psykologer ikke spør, er at er at mange psykologer kan ha fordommer mot tro og troende. Det som er fremmed kan gi grobunn for fordommer, også hos profesjonelle. Studier har funnet at psykologer på gruppenivå er signifikant mindre religiøse enn andre helsearbeidere.
Dette er gjenkjennelig fra mitt eget arbeidsliv. En tidligere kollega av meg sammenlignet tro med vrangforestillinger, i et forsøk på å forstå det fra et psykologisk perspektiv. En annen spurte hvordan det var å jobbe som psykolog med kristen bakgrunn, når dette for henne åpenbart var på kant med psykologisk kunnskap og forståelse. En tredje spøkte ofte med intelligensen til troende, og tok for gitt at ingen av hans kollegaer falt innunder kategorien.
Dette er ikke et representativt utvalg, og de nevnte psykologene hadde selvsagt aldri uttalt seg på denne måten med klienter til stede. Det er likevel interessant at denne typen holdninger og fordommer får komme til uttrykk i et fagmiljø som vanligvis er svært opptatt av å være bevisst egne fordommer og bidrag i samspill.
Det er heller ikke uvanlig at tro «psykologiseres» i den forstand at man ser personlig tro som et uttrykk for et behov eller mangel, heller enn et aktivt og meningsfullt valg. Eksempler på dette er tolkningen av religion primært som søken etter mening og felleskap, og en måte å takle eksistensiell frykt. Selv om det kan være sant at tro gir både mening og fellesskap, betyr ikke det at troen er instrumentell for den troende. En slik forståelsesramme vil kunne stå i veien for å ta klientens tro på alvor.
De psykologiske effektene og helsegevinstene av tro og religiøs tilhørighet er godt dokumentert, men det betyr ikke at religion kan reduseres til psykologiske prosesser. Hva som kom først av Gud og menneskers psyke er i bunn og grunn et trosspørsmål.
Tro kan være en del av problemet pasienten kommer for, men det kan også være en kilde til ressurser
Vi vet at vi ikke vet
Psykologien er på mange måter også et trossystem som tilbyr en forståelsesramme for det meste innen menneskelig handling, følelse og tanke. Selv om vi kan vise til empiri og forskning, krever psykologisk praksis en viss grad av overbevisning, fordi mye i indre og mellommenneskelige erfaringer er større og mer komplekst enn vitenskapen. Mange psykologer kan nok kjenne seg igjen i å bli usikre på om det vi holder på med er riktig, og om våre forklaringsmodeller og vurderinger vil stå seg noen tiår fram i tid. Med andre ord vet vi at vi ikke vet.
Tro og religion kan være en del av problemet pasienten kommer for, gjennom skampåføring, streng sosial kontroll eller frykt for avvisning. Men det kan også være en kilde til ressurser både i og rundt klienten. Det er derfor viktig at psykologer overvinner sitt eget ubehag og inviterer til samtaler om tro i terapirommet.
Psykologene i Mandelkows forskning rapporterte at de ønsker mer kunnskap om religion, og at de er positive til å ha samtaler om tro. Forhåpentligvis tar universitetene tak i dette og sikrer at framtidige psykologer kjenner seg mindre utrygge i møte med troende. Men enhver psykolog, også den ferdig utdannede, må tørre å snakke åpent om det som kjennes fremmed, enten det er tro eller andre temaer.