24. mai 1738 gikk John Wesley inn på et bønnemøte i den gaten som kalles Aldersgate i London. Det ble lest fra Luthers fortale til Romerbrevet. Wesley var allerede teolog og predikant. Han gikk til skrifte, fikk nattverd om søndagen og forkynte daglig fra evangeliene. Men i Aldersgate skjedde noe nytt. Wesley fikk oppleve det han senere kalte «det indre vitnesbyrdet».
Det var ikke en intellektuell oppdagelse, slik rettferdiggjørelse ved tro var det for Luther. Det var heller ikke en omvendelse fra synd og manglende kjærlighet, slik sammenbruddet i hagen var det for Augustin. Wesleys åndelige gjennombrudd var en indre erfaring som «demonstrerte» sannheten i troen og la grunnlaget for hans forkynnelse. John Wesleys tjeneste og liv er et lysende eksempel på utholdenhet og dedikasjon for evangeliet om Jesus Kristus.
Det indre vitnesbyrdet
Men idehistorisk lignet hans «Aldersgate» ikke så lite på det filosofen Rene Descartes hadde erfart 100 år tidligere da han lette etter et sikkert grunnlag for filosofien. For der Descartes dekonstruerte filosofien ned til individets tvil, fant Wesley troens grunnleggende bestanddel i individets opplevelse av frelse. Kristenlivets tyngdepunkt ble forskjøvet fra det ytre mot det indre, fra fellesskap mot individ. Selv om Wesleys åndelige gjennombrudd ble utløst ved lesning av Luther, ble resultatet for Wesley noe annet enn det kirkefedrene og Luther forkynte. Frelsens «sted» var ikke lenger bundet til fellesskapet i dåp og nattverd, men til det indre vitnesbyrdet.
Når troen blir forstått psykologisk, blir dens motsats forstått som tvil. Men det motsatte av kristen tro er ikke tvil. Det motsatt av tro er synd.
Wesleys suksess var en konsekvens av samfunnsendringer. Når staten tok patent på all offentlig religionsutøvelse, og industrialiseringen gjorde mennesker fremmedgjort fra sin tradisjon og kultur, fant vekkelseskristendommen en «plass» for troen: i den subjektive åndelige opplevelsen. Noen år senere fant den liberale teologiens far, Friedrich Schleiermacher på Universitetet i Berlin, det samme rommet i sin akademiske kontekst. Han plasserte troens plass i «følelsen av avhengighet.»
Denne overgangen fra kollektiv til individuell tro kjennetegner både liberal og konservativ kristendom i moderniteten. Det er like individualistisk å forkynne dåp uten kall til omvendelse og nattverd, som det er å forkynne omvendelse uten å binde frelsen til fellesskapets sakramenter. Den konservative vekkelseskristendommen i sporene etter Wesley, og den liberale kulturkristendommen etter Schleiermacher, står ofte på hver sin ytterkant når teologiske stridsspørsmål er på plakaten. Men i et idehistorisk perspektiv er likhetene større enn partene vil innrømme.
Tro blir en prestasjon
I vår tid er de ekstreme tilfellene de tydeligste. Når kirkepolitikere i Svenska kyrkan tar til orde for at kirken skal åpne for polyamorøse, er argumentet slående likt de som forsvarer mirakelpredikanter som tar penger for sine tjenes. Spørsmålet koker ned til hva de som deltar opplever selv. Kneet mitt ble jo helbredet! I moderniteten kan ingen religiøse dogmer konkurrere med kraften i den subjektive erfaring.
Om vi legger lærespørsmålene til side, er problemet for begge sider hva man skal gjøre i møte med livskriser. Moderne kristendom er allerede en dekonstruksjon ned til den individuelle erfaringen. Dermed blir det vanskelig å finne trøst i troskriser, eller når erfaringen uteblir. Tro blir en prestasjon.
Når troen blir forstått psykologisk, blir dens motsats forstått som tvil. Men det motsatte av kristen tro er ikke tvil. Det motsatt av tro er synd. Tro er i bibelen aldri det samme som følelsen av å tro. Troen er heller ikke sin egen tankes teologi. I bibelen er tro tillit til en virkelighet utenfor seg selv. Og troens objekt er ikke vagt, og abstrakt, men konkret, objektiv og synlig.
Når fortelling om Jesus fra Nasaret som død og oppstått lyder, gir det livet mitt en kall og en retning, helt uavhengig av hvor troende jeg føler meg i dag. Og jeg ble døpt til denne død og oppstandelse i Snarøya kirke 11. september 1988. En hendelse som ingen grublerier eller fravær av trosfølelse kan ta ifra meg. Og forutsetningen for at min fysiske kropp forenes med Jesu kropp i nattverden er ikke om det kjennes virkelig eller ikke, men de ordene og den bekjennelsen som lyder over måltidet. Det ene som behøves er min vilje til å erkjenne min hjelpeløshet og å ta imot.
Jeg kjenner mitt hjerte. Det er såret, og ser ofte uklart på grunn av synden. Mitt indre vitnesbyrd er lite verdt uten det ytre vitnesbyrdet fra kilder utenfor meg selv
Det betyr ikke at bekjennelsen som lyder over min dåp ikke er personlig. Den apostoliske trosbekjennelsen begynner ikke uten grunn med et «jeg» som tror. En arv fra den tiden da dåpskandidaten bekjennelse var et svar på et spørsmål. Tror du – jeg tror! Dåpen innleder høyst personlig prosess som har med alle sider av vår psyke å gjøre. Men det er ikke spesifikke psykologiske erfaringer eller intellektuelle innsikter som gjør oss til kristne. Det er hverken drakta, ballen, eller målet som gjør noen til fotballspiller. Det er det laget man spiller på som gjør.
Et lys som slås på
For Luther og kirkefedrene er det jeg får av fellesskapet, ord og sakrament, som et lys som slås på i et rom, og troen er øynene som tar inn denne virkeligheten. Etter Descartes, i pietismen, men også i moderne folkekirkeideologi, er forholdet blitt snudd på hodet. Den individuelle opplevelsen er blitt lyset som slås på. Det ytre i dåpen, den overleverte bekjennelsen og nattverden får verdi i den grad den gir åpner øynene, eller gir «mening» for den individuelle erfaringen. I respekt for erfaringens kan både overleverte dogmer og gudstjenesteformer dermed plasseres på historiens skraphaug.
Problemet med dette, er at forestillingen om den «rene» erfaringen er et selvbedrag. Slik det ikke finnes noen objektiv historieskriving, finnes det heller ingen åndelige opplevelser som ikke formes av den kontekst den forstås i. Allerede i hans jordeliv «erfarte» noen Jesus som deres fiende. Andre fant i ham Gud selv. Spørsmålet blir dermed ikke om vi skal lytte til erfaring eller ikke, men hvem sin erfaring som skal definere grunnlaget for vår tro og dermed også forme vår erfaring.
Her vil vi kanskje alltid være uenige. Men en ting er sikkert: Det kan i hvert fall ikke være meg. Jeg kjenner mitt hjerte. Det er såret, og ser ofte uklart på grunn av synden. Mitt indre vitnesbyrd er lite verdt uten det ytre vitnesbyrdet fra kilder utenfor meg selv. Det som er gitt en gang for alle gjennom apostlenes vitnesbyrd og som kirken gav meg i min dåp. En ytre virkelighet ingen kan ta ifra meg.
