Det siste angrepet fra Iran mot Israel kommer til å utløse et israelsk motangrep - og Iran truer med å slå grusomt tilbake. Men fortsatt ser det ut som alle prøver å unngå en virkelig storkrig i Midtøsten, det vil si en krig som involverer flere stater og stormaktene.
Paradoksalt nok kan svekkelsen av Hamas og Hizbollah gjøre en palestinsk stat mer sannsynlig.
Manglende alternativ
Irans lederskap følte nok at de måttte reagere på Israels likvidering av deres hovedallierte, Ismail Haniyeh og Hassan Nasrallah og ikke la Hizbollah stå helt alene under israelske angrep. Men Iran frykter å skape en situasjon der Israel får med seg USA på å gå til direkte krig mot Iran. I stedet for selv å angripe Israel har de brukt lokale islamistgrupper som Hamas, Hizbollah og houthiene. Håpet er nok at de i lengden vil svekke Israel så mye at det ikke lenger er en farlig motstander.
Israel er militært sett langt sterkere enn alle disse gruppene. Det som likevel gjør denne krigen farlig for Israel, er mangelen på en alternativ strategi til fortsatt krig. Målet om å utrydde fiendene innebærer enorme sivile tap og ødeleggelse av landene der bevegelsene holder til. Men det er ikke mulig å utrydde alle fiender. Israel gjør seg forhatt i store deler av verden ved å prøve det.
Så lenge Israels eneste strategi er fortsatt krig uten noen plan for hva som skal komme etterpå, er det en tendens til at krigen stadig må utvides. Hvis det eneste alternativet er å fjerne alle trusler mot Israel med militærmakt, vil det før eller siden ende opp med et angrep på Iran.
Netanyahu er styrket
Etter 7.oktober har følelsen av å stå overfor en eksistensiell trussel preget Israel. Derfor er det i hovedsak full enighet i Israel om at man må slå tilbake militært. Uenigheten dreier seg bare om livet til gislene skal reddes gjennom en våpenhvile med Hamas.
De vellykkede aksjonene i Libanon har styrket Netanyahus stilling. Nå har også hans gamle fiende, opposisjonspolitikeren Gideon Saar, sluttet seg til hans regjering. Benny Gantz, som etter 7. oktober seilte opp som utfordrer, har langt på vei spilt seg selv ut. Det er faktisk ikke utenkelig at Netanyahu nå skriver ut et valg som han kan ha utsikter til å vinne.
Press mot Israel
Presset for å komme over i et annet spor enn uendelig krig må derfor komme utenfra. Alle retter fingeren mot USA som den eneste som kan få Israel inn på et annet spor. Men før presidentvalget, skjer det ingenting. Uansett hvem som blir president, er det ikke i USAs interesse at krigen i Midtøsten trekker i langdrag med stadig fare for utvidelse til virkelig storkrig. Heller ikke Trump vil være med på det.
Israels muslimske naboland er oppsatt på å få slutt på konflikten, slik at de kan konsentrere seg om mer presserende problemer. Saudi-Arabias bin Salman ønsker fortsatt å bygge en allianse med Israel, som ikke minst har lovende økonomiske aspekter. Kina ønsker ikke krig i Midtøsten. Og krigen er i ferd med å ramme Israels økonomi hardt. Israel kommer til å møte en formidabel kombinasjon av pisk og gulrot for å gå inn på en diplomatisk løsning.
Palestinsk stat styrket
Men en diplomatisk løsning har en pris som Netanyahu ikke er villig til å betale: Opprettelsen av en palestinsk stat. Paradoksalt nok kan svekkelsen av Hamas og Hizbollah gjøre en slik stat mer sannsynlig. I alle fall slår den beina unna den strategien Netanyahu har fulgt for å hindre en slik stat.
Gjennom alle år har Netanyhu brukt Hamas som begrunnelse for at det er umulig å forhandle fram en avtale med palestinerne. Han oppmuntret Qatar til å gi Hamas økonomisk støtte, og sørget hele tiden for å svekke og diskreditere de mer moderate palestinske selvstyremyndighetene. Dermed fantes det ikke noen troverdig partner å forhandle med.
Når Hamas nå er varig svekket, er det åpning for å bygge opp palestinske alternativer, noe både USA og arabiske land er villige til å bidra til. Om Hizbollah blir drevet tilbake slik at israelere kan bo trygt i nord, vil det bidra til at israelernes følelse av å leve under konstant trussel blir redusert. Det kan gjøre dem mer innstilt på å prøve andre veier.
Farlig på Vestbredden
Men politikken Israel nå fører på Vestbredden ser ut til å ha som mål å gjøre en palestinsk stat umulig. Bekjempelsen av motstandsgrupper føres etter lignende mønster som Gaza: Massiv ødeleggelse av infrastruktur og mange sivile tap. Palestinerne presses vekk fra stadig mer land av voldelige bosettere med hærens stilltiende aksept.
De kreftene som nå dominerer Israels regjering har til hensikt å annektere det meste av Vestbredden og isolere palestinerne på små atskilte områder som aldri kan bli en stat. Men kan dette også ses som et forsøk på å tilrive seg mest mulig før det uunngåelige skjer?
Svekket Hamas er bra
Medlemmene i Hamas er palestinere. Bevegelsen er også en nasjonal bevegelse. Men det islamistiske grunnlaget og kontrollen fra Iran gjør at de aldri kan bli representanter for en demokratisk palestinsk stat. Det er en fordel for palestinernes framtid at Hamas er svekket.
Å rive i stykker det palestinske lokalsamfunnet på Vestbredden er ikke i Israels interesse. Det er her de kreftene finnes som det er mulig å bygge videre på
Israel gjør en feil når de betrakter motstandsgruppene som er vokst fram på Vestbredden bare som en forlengelse av Hamas eller et nytt iransk framstøt. Mange av dem er grodd fram på lokalt intitiativ, og de betraktes av befolkningen som selvforsvarsgrupper.
Hvor lenge?
Å rive i stykker det palestinske lokalsamfunnet på Vestbredden er ikke i Israels interesse. Det er her de kreftene finnes som det er mulig å bygge videre på.
Før eller siden tvinger en løsning seg fram. Men så lenge det drøyer, er risikoen hele tiden at det går riktig galt. Og i mellomtiden skapes ufattelig mye unødig lidelse og ødeleggelse.
