Jerusalem var verdens midtpunkt på mange av middelalderens kart. Noen var tegnet som et trekløver. Bladene var Europa, Afrika og Asia. Kristendommen oppsto i Midtøsten der kirkeledere og keisere avgjorde når vi feirer jul, påske og pinse. Grunnstrukturen i kirkens gudstjeneste ble utviklet i Jerusalem. Diskusjonene som førte til de viktigste kirkelige bekjennelser, ble ført mellom teologer fra Egypt, Tyrkia, Syria og Jerusalem. Bibeltekstene tar oss inn i Palestinas historie, landskap og geografi. Våre norske gudstjenester reflekterer det som for lenge siden ble bestemt i Midtøsten.
Kristendommen er en verdensreligion, men alltid preget av Midtøsten. Den var lenge majoritetsreligionen i området. Kristne er fremdeles del av det de selv kaller Midtøstens mosaikk, men de er færre og blir stadig færre. Hvorfor? Og, har vestlige kirker ansvar for det som har skjedd og skjer? Det finnes ikke et enkelt svar på spørsmålene, men det er mulig å se etter brikker av et svar som kan være til nytte for de kristne i regionen – og kanskje også for oss.
Det kirkelige og politiske bakteppet
Kunnskap om kirkens historie er første del av svaret, fordi vi deler arven med Midtøstens kristne. Paulus skriver i Galaterbrevet at han dro til «Arabia» etter opplevelsen på veien til Damaskus. Kristendommen var kommet dit og han var sannsynligvis hos en menighet hvor han lærte mer om innholdet om forholdet mellom jødisk og kristen tro. Kristne utgjorde lenge flertallet av befolkningen i det som i dag er Den arabiske halvøy, Syria, Irak, Armenia, deler av Iran, og med forgreninger helt inn i Kina. Kirkene hadde læresteder som hadde innflytelse langt ut over den indrekirkelige sfære. I vest måtte kirken følge kristne keiseres ideologi om at det var én Gud, én kirke og én keiser. Kirkelig uenighet var en trussel mot denne enheten. Kirken i øst sto friere, men de hadde ikke den samme politiske beskyttelse som kirken i vest. Noen østlige herskere hadde politisk interesse av å la kirkene få være frie, mens andre utfordret kristen tro og truet deres overlevelse.
Korstogene er aldri glemt i Midtøsten, hverken av kristne eller av muslimer
Dette er det kirkelige og politiske bakteppet når jeg i en kort artikkel forsøker å svare på spørsmålet Erling Rimehaug stilte da han anmeldte min bok «Jerusalem. Politikk og kirkehistorie» i Vårt Land: Når og hvorfor ble de kristne i mindretall ble kristne i mindretall i Jerusalem?
Kristne i flertall helt til 1099
Kristne var i flertall i Jerusalem helt til korsfarerne erobret byen i år 1099. De katolske korstogene begynte med jødeforfølgelse i Tyskland og Frankrike, og fortsatte i Midtøsten, angivelig for å kjempe mot muslimene. Jerusalems muslimske herskere forsøkte å drive de kristne ut av byen fordi de trodde at lokale kristne var femtekolonister som ville samarbeide med korsfarerne. Men, de katolske erobrerne forviste ortodokse kristne, og jøder og muslimer. Deres presteskap overtok Gravkirken, kristenhetens helligste sted. De kjente til den hellige ild som på mirakuløst vis ble tent påskenatt, og ville fortsette tradisjonen. Men, ilden kom ikke før de hadde hentet ortodokse prester. Korsfarerne var ikke snekkere, murere, garvere eller handelsfolk. De trengte slike og lot noen kristne, jøder og muslimer komme tilbake. Katolske korsfarere var likevel byens flertall.
Den kurdiske hærføreren Salah-e-Diin som erobret byen i 1187, var nok ikke klar over forskjellen på katolikker og andre kristne. Han ville at alle skulle forlate byen, men ble klar over forskjellen og lot ortodokse kristne få bli. Fra da av var byens flertall muslimsk fordi korstogene hadde ført til at den kristne flertallsbefolkningen var drevet ut av byen. Delvis fordi de ble mistenkeliggjort av muslimske herskere og delvis fordi de ikke var vestlige, katolske kristne.
Korstogene ble aldri glemt i Midtøsten
I Midtøsten har religion og politikk alltid vært så tett sammenvevet at det er vanskelig å være minoritet. Kristne keisere utviste jøder fra Jerusalem. De ville tvangskonvertere dem og andre, blant annet samaritanere. Kalif Umar og Salah-e-Diin lot kristne få fortsette sin virksomhet som før og slapp jødene inn i byen. Men, muslimske herskere har, til tross for at Islam lærer respekt for «Bokens folk», jøder og kristne, periodevis lagt politisk, økonomisk og kulturelt press på befolkningen for at den skal følge deres tro. Likevel, i lange perioder i Midtøsten har jøder, kristne og muslimer vært gode naboer, respektert hverandres tro og deltatt i feiringen av andres religiøse høytider.
Det viktigste vi kan gjøre for å bidra til at kristne forblir i Midtøsten, er å støtte de lokale kristne og deres kirker
Korstogene er aldri glemt i Midtøsten, hverken av kristne eller av muslimer. Invasjoner fra vest har alltid forvansket forholdet mellom kristne og andre. Lokale kristne var mot USAs invasjon av Irak i 2003, men likevel rammet fordi noen anså dem som alliert med president Bush som innledningsvis kalte invasjonen et «korstog». Slike invasjoner fører til en vanskelig hverdag for dem som blir, og mange utvandrer. Slik synker den kristne andel av befolkningen.
Vi i vest har bidratt
Det blir fort en diskusjon om hvem som har skylden, når andelen kristne synker i Jerusalem og Midtøsten. Historisk sett, er det er ingen tvil om at muslimske ledere og ekstreme muslimske grupperinger har bidratt. I dagens situasjon har utvandringen nær sammenheng med den israelske okkupasjonspolitikken i Jerusalem, Gaza og på Vestbredden. Men, for oss i vest, er det viktig å forstå hvordan vi har bidratt og hvordan vi kan bidra til at det ikke skjer igjen og igjen.
Det viktigste vi kan gjøre for å bidra til at kristne forblir i Midtøsten, er å støtte de lokale kristne og deres kirker. Vi kan bidra til driftsbudsjettene for skoler, sykehus, kirkebygg og lønninger til ansatte. Vi kan føre dialog med muslimer og muslimske ledere i vår egen del av verden slik at de på sin måte bidrar til å vedlikeholde Midtøstens religiøse «mosaikk». Å vedlikeholde mosaikken, er å bidra til at kirkene overlever, og et viktig bidrag til å fremme demokrati og menneskerettigheter i denne del av verden.
