«Vi må finne en ny sak som kan splitte kirka», sa en venn av meg for noen år siden. Homofilispørsmålet i Den norske kirke var avgjort, det var gjort plass for to syn og en ny vigselsliturgi.
Men hvordan skulle vi nå skille venn fra fiende? Hva skulle sette sinnene i kok?
Noe som står på spill?
De seinere åra har temperaturen i Den norske kirke vært ganske lav, eller kanskje passer det bedre å si det på kristent: lunken. Vel krangler vi, men vi har ikke like steile fronter lenger. Vi mangler det ene spørsmålet som deler oss i to store, klare meningsleirer.
I dag er det én stor midtgruppe i Den norske kirke, og så noen mindre grupper på hver side. Mens vi vet hvor vi har smågruppene, er midtgruppa svært uensartet. Selv om man er enig om inkluderende vigsel, er forskjellene i trosuttrykk, kultur og teologi for øvrig fortsatt store. Lavkirkelige misjonsfolk og intellektuelle rødvinssosialister har havnet i samme kategori.
Uenighet og krangling er ubehagelig, men det er også energi i det, det gir en følelse av at noe står på spill og at det finnes saker det er verdt å kjempe for. Ja, kanskje det ikke bare føles sånn, kanskje det er sånn.
Men nå tror jeg sannelig den er her. Den neste store saken, spørsmålet som skal få definere identitet og tilhørighet og gjøre det lettere for oss å orientere oss i kirkepolitikk og bispevalg.
Dersom det skulle stemmes over disse temaene og man måtte bruke samme stemmeseddel til alle, hadde det stått «mer åpenhet» på den ene, og «mer særegenhet» på den andre
Grunnlovsfestet spenning
Onsdag kveld møttes Oslos fem bispekandidater i domkirka for å bli presentert og diskutere. Og nesten alle spørsmål som ble diskutert handlet på en eller annen måte om kirka i det livssynsåpne samfunn, det vil si om spenningen mellom det å være folkekirke og det å være ett av flere trossamfunn. Det er en spenning som er så grunnleggende at den er nedfelt i Grunnlovens paragraf 16. Der står det både at Den norske kirke er landets folkekirke, og at «alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje». Denne spenningen avføder mange underdiskusjoner.
På onsdag var den klart viktigste av dem den som står mellom romslighet overfor andre og forsvaret av egen integritet.
De fem bispekandidatene måtte pent finne seg i at Kirkerådets Jan Christian Kielland stilte dem enten – eller-spørsmål om tidas heteste kirkekontroverser: Misjon, kirke i et livssynsåpent samfunn, livssynsåpen diakoni, utlån av kirkerom til andre livssyn, fleksibilitet i gravferds- og gudstjenesteliturgi.
Dersom det skulle stemmes over disse temaene og man måtte bruke samme stemmeseddel til alle, hadde det stått «mer åpenhet» på den ene, og «mer særegenhet» på den andre.
Dette handler, som vi har sett i våre spalter de siste ukene, om politikk. Men vel så mye handler det om kirkelig praksis og den indre selvforståelsen. Har man et eget ansvar og egne privilegier i kraft av å være folkekirke, eller skal man agere som et hvilket som helst trossamfunn? Hva er i så fall konsekvensene av de ulike valgene?
Har man hegemoniet, kan man være raus og gjestmild, ikke ta seg selv så høytidelig, være åpen for andres måter og tanker
Hva er farligst for kirka?
Veldig lenge var Den norske kirke en så selvsagt del av norsk livsverden at dens religiøse og kulturelle hegemoni aldri var truet. I en slik situasjon kan man være raus og gjestmild, ikke ta seg selv så høytidelig, være åpen for andres måter og tanker. Man har nok penger, nok mennesker, nok oppslutning.
Man har ikke bare majoritetens plikt til å være ekstra selvkritisk, men også tryggheten til å utfordre seg selv i alles påsyn. Det som måtte være av farer, handler mer om å bli for streng og stivbeint enn om ytre faktorer.
Men Den norske kirkes kulturelle dominans er på full retrett. Vel er den etter mange målestokker fortsatt velstående på ulike ressurser. Men følelsen av hva som truer den, har endret seg. For en del kirkefolk er nå den dalende oppslutningen det største problemet, og med den: færre ressurser til å drive hverdagskirke.
Samtidig blir andre livssyn truende, man ser seg plutselig i konkurranse med dem. Det gjelder både de annerledestroende og dem som hevder å ikke tro på noe som helst. De går fra å være småtteri som kunne få leve i krokene, til å bli aktuelle alternativer. Kirka blør til dem på alle kanter.
Utvannet salt
I en slik situasjon blir det viktig å dyrke sin egenart. Der kirka tidligere glatt kunne istemme Gustaf Wingrens postulat om at kirkas egenart er dens åpenhet, føler mange nå at det saltet man har igjen står i fare for å vannes helt ut og forsvinne.
Ikke bare svikter de store massene ved dåp og på julaften. Men det er trøbbel i den innerste kretsen. Den norske kirke rekrutterer ikke lenger nok folk eller de beste hodene til stillinger. Det blir stadig vanskeligere å fylle kirkebenkene og opprettholde ethvert tilbud som krever frivillighet. Ikke bare daler aktivitetene i popularitet, aktivitetene selv står i fare for å forsvinne.
Men ikke alle tenker slik. En del opplever fortsatt at kirka har god råd. De retter heller blikket mot at kirkas posisjon i Norge er dypt preget av en historie der annerledestenkende er blitt møtt med tvang, fordømming og trussel om fortapelse. Derfor må kirka møte andre med stor bevissthet om sin egen mørke historie.
Det mest interessante med denne debatten, er egentlig i hvor liten grad den er en teologisk debatt
Strategi, ikke teologi
Kirka er en svekket majoritet, og må finne en måte å leve godt med det på. Den ene grøfta er å legge vekten på det svekkede, slutte rekkene og gå i forsvar. Den andre er å legge vekten på majoritetspoenget og usynliggjøre egenart og egne behov. Men det mest interessante med denne debatten, er egentlig i hvor liten grad den er en teologisk debatt.
For kandidatene til bispestolen i Oslo er teologisk sett antakelig ganske enige om synet på andre livssyn. De mener nok alle at det finnes visdom i alle tradisjoner, og at kristendommen er god og sann. I spørsmålet om frelse, vil noen av dem lene seg mest mot inklusivismen (Jesu frelsesverk drar alle til seg), andre er nærmere eksklusivismen (frelse i Kristus fordrer å være kristen).
Men dette ble ikke diskutert på onsdag. Det var praksis, ikke teologi som sto i fokus: For det er jo fullt mulig å være inklusivist og ivre for misjon, fordi tro gjør livet bedre før man dør. Det går også an å være eksklusivist, men svært tilbakeholden med misjon, av respekt eller for å bevare fredelig sameksistens blant naboer.
Flere av kandidatene sørget for å forsikre om at de egentlig ikke var så uenige. Men det tror jeg de var
Vær- og føreforhold
Kandidatene til bispesetet er alle kompetente og erfarne, de er taleføre og har noe på hjertet. De er ikke så ulike teologisk, men de leser samtida si ulikt. Noe av det handler om geografi, alder og hva de har brukt yrkeslivet på. Noe av det handler om den mentale forskjellen på halvtomme og halvfulle glass.
Debatten konsentrerer seg om religionsmøter, men den står ikke om religionsteologi. Denne gangen går det heller i samtidsforståelse og strategi. De stemmeberettigede vil gi sin tillit til den kandidaten som tolker vær- og føreforholdene med størst overbevisning.
Flere av kandidatene sørget på onsdag for å forsikre om at de egentlig ikke var så uenige. Men det tror jeg de var. Jeg tror bare at de var uenige om strategi mer enn om teologi, og det er en fremmed situasjon i Den norske kirkes debatter.
