Forrige uke behandlet Kirkerådet i Den norske kirke rammeplanene for undervisning blant annet i konfirmasjonstida. Rådet endte med å sende saken tilbake til sekretariatet. I følge kirkerådsmedlem Dorrit Vignes manglet teksten frimodighet: Det var for mye «dei kan lære, dei bør kanskje». Preses Olav Fykse Tveit fulgte opp: «Det står at ein skal ‘kjenne til innhaldet i Vår Far’, bør dei ikkje heller lære å be Vår Far?»
Kirkerådet vil ha en kirke som anser sin egen arv som nødvendig kunnskap for ungdommene
Mer kirkelig selvtillit
Signalene fra Kirkerådet er ikke til å ta feil av: De ønsker en mer kirkete kirke. De ønsker en kirke som har selvtillit og som står tydelig fram med sin særegenhet. De ønsker en kirke som anser sin egen arv som nødvendig kunnskap for ungdommene.
Slike signaler kommer ikke ut av intet. De siste tiåra har Den norske kirke, i likhet med skolen og mange andre institusjoner, levd det frie og postautoritære livet: Ingen vet mer enn andre, kunnskapshierarkier er maktmisbruk, alle perspektiver er like sanne og viktige.
Den kirkelige pedagogikken har blitt formet deretter: Det viktige har ikke vært at barn og unge får med seg lærdom forstått som noe de kunne svart på direkte spørsmål («hva er treenigheten?»), men at de føler seg sett, forstått og tatt på alvor. Ungdommenes synspunkter har blitt sett på som vel så viktige som hva den universitetsutdannede kan fortelle («treenigheten er den kristne oppfatningen om at Gud er tre i én»).
Det viktige konfirmantene skal sitte igjen med når det gjelder Gud, er at de føler seg elsket av Gud. Hva de kan si om saken, hvordan de kan underbygge følelsen, er underordnet.
Pendelen svinger tilbake
Jeg er litt syrlig her, men jeg støtter mye av dette. Jeg tror også det er viktig å se ungdommen. Men i pedagogisk sammenheng er dette bare det første steget, det er det relasjonelle fundamentet for læring. Det bereder grunnen for det andre steget, som er å gi dem noe å kunne, noe å huske, noe å beherske, tygge på, gjemme i hjertet: Et salmevers å synge på når mørket blir skremmende, en bønn å be når dagen blir for tung, en setning å parere med når det ondes problem blir diskutert, en tanke om Gud skaper når lyset skinner gjennom høstløvet. En visshet om lyset fra påskemorgen når døden uvegerlig nærmer seg.
Det er åpenbart både for mye og for lite å forvente at dagens fjortenåringer pugger de 750 spørsmålene og svarene i Pontoppidans katekismeforklaring, slik deres tippoldeforeldre og mange generasjoner før dem måtte gjøre. Men det er noe å lære av skriftet. Oversetter vi bokas undertittel til moderne norsk, vil noe (!) av den lyde slik: «Inneholder alt det, som den som vil bli salig har behov for å vite og gjøre.»
Hva som egentlig trengs av kunnskap for å være en kristen, er vanskelig å svare på. Men hvorfor ikke begynne med å lære konfirmantene trosbekjennelsen og fadervår? Eller, slik presten John Ames gjør med sønnen sin i Marilynne Robinsons roman Gilead: Han gir ham en penny for hvert bibelvers han kan resitere fra hukommelsen. Han lærer ham saligprisningene utenat. All konfirmantundervisning trenger ikke konsentreres om de ti bud, FNs bærekraftsmål og den barmhjertige samaritan, det finnes flust av andre tekster og praksiser å stifte nærmere bekjentskap med.
Det virker dermed både riktig og viktig av Kirkerådet å ønske seg mer kunnskapsformidling og mer uttalt kristendom i konfirmasjonsundervisningen. Det handler om å la pendelen svinge tilbake mot den sentrale kunnskapskanon, dog ikke uten å ha fått med seg noen egalitære holdninger på veien.
Bak Kirkerådets tilbakesending av forslaget til ny rammeplan, ligger antakelig en ny opplevelse av at kristendommen er truet
Kristelig dannelse i fare
Dette har også et tydelig samfunnsaspekt. I tidligere tider trengte ikke kateketen å lære barna sentrale bibelhistorier, å be, å synge salmer. De kunne det helt av seg selv, eller det vil si, de kunne det fordi både skolen, hjemmet og annen kulturformidling var gjennomsyret av kristendom. For min foreldregenerasjon var det ikke til å unngå å kunne fadervår. Da var det også mer logisk at ungdomspresten satte i gang bordtennisturnering enn bibeltime. Men i dag må kristendom aktivt læres, enten i hjemmet eller i kirka. Kirka har fått en ny oppgave som kunnskapsleverandør etter at den tok over trosopplæringa fra skolen i 2003. Kanskje er det først nå man virkelig forstår hva det innebærer.
Men også en annen, parallell faktor gjør seg gjeldende: Bak Kirkerådets tilbakesending av forslaget til ny rammeplan, ligger antakelig en ny opplevelse av at kristendommen er truet. Da tenker jeg ikke bare på at kristendommen mister kulturelt og samfunnsmessig hegemoni, men at den kristne dannelsen er sterkt svekket og står under høy risiko for å raseres eller forsvinne. Kirka er, som kjent, alltid bare én generasjon unna en potensiell utslettelse, og det gjør trosopplæring til en alvorlig sak.
Heller enn å projisere drømmene våre på andre, bør vi skjerpe oss selv. Går vi i kirka? Sørger vi for vår fortsatte kristelige dannelse?
Å la barna ta ansvaret
Det finnes flere eksempler i samfunnet på at voksne gjør barna til løsningen på sin egen tilkortkommenhet: Barna skal være miljøagenter, de skal lese mer bøker, de skal legge vekk skjermen. Grunnen til at vi maser om dette er selvsagt at vi selv er noen miljøsvin som knapt leser bøker fordi vi sitter med mobilen i ansiktet hele dagen. I stedet for å endre vårt eget liv, flytter vi håpet og ansvaret over til neste generasjon. Det er åpenbart dårlig gjort, for vi har selv skapt problemene vi venter at de skal løse.
Også i kirka sier vi at barna er framtida. Vi må satse på ungdommen, sier vi. Jeg er enig i begge disse utsagnene. Men det hadde vært rimelig om vi i samme slengen rettet et kritisk blikk innover, vi som anser oss som kirkas nåtid. Heller enn å projisere drømmene våre på andre, bør vi skjerpe oss selv. Går vi i kirka? Sørger vi for vår fortsatte kristelige dannelse? Ja, er vi villige til å være søndagsskolelærere og henge på menighetssenteret for å skape gode arenaer for neste generasjon?
Kirkerådets intensjoner for konfirmantene er gode. Forhåpentlig kan de også få gjelde for hele aldersspennet, inkludert oss som er voksne.
