Se for deg at det skjedde i Øst-Europa. Ektefellen til landets regjeringssjef snikhandlet aksjer i statslederens bolig. Tusener av handler lå lagret på harddisken etter flere år med skjult aksjehandel. Tradingen var av en slik størrelse at regjeringssjefens ektefelle tok opp millionlån. Flere av selskapene vedkommende handlet i ble påvirket av valgene ektefellen tok som statsleder.
Skandalen avsløres av en næringslivsavis, men får ingen følger, for det hele avdekkes etter at regjeringssjefen hadde gått av. Saken fisler ut med at parlamentet vedtar at dette likte de ikke.
En stund etter roter en av partiets ordførere i provinsen litt med partiets kredittkort. Partiet er et lov og orden-parti, og går selvsagt rett til politiet med saken. Partiet slår knallhardt ned på alle avvik.
Kort tid etter stiller den skandalerammede partilederen til valg på nytt som regjeringssjef, som om ingenting hadde skjedd.
Det ville sett litt underlig ut fra utsiden. Noen ville kanskje stilt spørsmål om makt gikk foran etikk. Men verden går videre. En ordfører kan ofres, men ikke en statsministerkandidat.
En positiv æreskultur
I norsk politisk kultur holdes ordet habilitet høyt. Habilitet handler om en er skikket, habil, eller uskikket, inhabil, til å ta en avgjørelse. Har en personlige bindinger skal en ikke ta en avgjørelse.
Grunnen er at politikere og embetsmenn ikke skal kunne mistenkes for å berike seg og sine nærmeste. Det trengs ikke bevis for at noen mente å berike seg eller sine. En begrunnet mistanke er nok til at det får politiske konsekvenser.
Denne strenge kulturen er vi stolte av. Den holder Norge lavt på korrupsjonslista. I Norge blir man ikke politiker for å kunne «spise fra fatet». Dette er en del av den nordiske tillitskulturen. Det er en slags positiv æreskultur. Den holder redelighet og tillit høyt. Det er ære i det. Det bidrar til effektiv forvaltning og forretningsdrift. Tillit smører økonomien, det er mer lønnsomt enn olje.
Feil får konsekvenser
Det er ikke slik at norske politikere har et annet DNA enn politikere i andre land. Norske politikere er mennesker de også, født med drivkrefter som av og til driver noen til regelbrudd. Det rotes med pendlerboliger, kjøpes aksjer som ikke burde vært kjøpt, tafses på kolleger, og masteroppgaver skrives av.
Skal du gå av som partileder må du stjele solbriller
—
Men vår politiske DNA er litt annerledes. Etikkbrudd får raskt konsekvenser. Folk går av. Vi ber ikke velgerne rydde opp i tillitsbrudd ved valgurnen. Det politiske system rydder opp selv for å bevare tilliten til systemet.
Inntil nå, da.
På skandaletoppen
Erna Solbergs aksjeskandale er rangert som den tredje største i norsk politikk. Den er massiv.
Rikets en gang mektigste borger har begått alvorlige brudd på god politisk skikk, og har vært i en posisjon der hun kunne mistenkes for å berike sin egne.
Normalt går man av. Men Solberg-saken ble ikke avdekket før hun allerede hadde gått av som statsminister. Man kan ikke gå av etter å ha gått av. Det er logisk.
Stjal ikke solbriller
Hvorfor gikk hun ikke av som partileder? Det er et godt spørsmål. Svaret er at partiledere går ikke nødvendigvis av fordi de har vært inhabile som statsråd.
Audun Lysbakken gikk av som statsråd, men ble kort tid etter valgt som SV-leder, etter at Dagbladet avdekket den såkalte Jenteforsvaret-saken. Det var som statsråd, ikke partitillitsvalgt, han hadde begått feil.
Slik er det også for Solberg. Skal du gå av som partileder må du stjele solbriller. Inhabilitet holder ikke.
Og så enkelt kan det leses. Hun var inhabil som statsminister, men kunne ikke gå av på nytt. Derfor ble hun sittende som partileder. Det er absolutt en forståelig logikk i det.
Mektige går fri
Men det er også en annen måte å fortelle denne historien som er like sann. Den om en mektig person som går helt fri. En av Norges største politiske skandaler har ikke fått noen faktiske følger for politikeren som sto i sentrum.
Det var knapt en stemme i Høyre som turte å utfordre Solberg som partileder når skandalen ble avdekket. Enten var hun for mektig, eller så trengtes hun for å sikre partiet en ny valgseier.
Slik kan det også oppsummeres. Makten gikk foran etikken.
Det er garantert ikke første gang det har skjedd i norsk politikk. De som kan norsk politisk historie bedre enn meg har sikkert noen eksempler. Men jeg kan ikke huske en eneste anledning der dette har vært så tydelig.
Globalisering
Høyres realpolitiske vurdering av at en valgseier teller mer enn en habilitetsskandale er forståelig. Det innebærer heller ikke noen ny tidsregning i norsk politikk. Men det er med på å gjøre Norge litt mer likt land vi ikke liker så godt å sammenligne oss med.
Et land der politikere slipper unna med regelbrudd. Et land der det er forskjeller på statsministre og hattemakere. Et land der man lar det være opp til velgerne å avgjøre hvor mye en skal vektlegge etikken i politikken.
Men hvorfor skal velgere straffe et regelbrudd politikerne ikke straffer selv? Slik undergraves respekten for de formelle og uformelle reglene som holder oss sammen. Kulturer endrer seg sakte, drypp for drypp.
Gjenvalg
Målingene tyder på at høyresiden vinner valget neste år. Det ligger et skifte i lufta. Dagens regjering har ikke akkurat imponert. Erna Solberg blir mest sannsynlig Norges nye statsminister. Jeg tror hun kommer til å gjøre en god jobb.
Det er som vi liker å si i Norge: Her får alle en sjanse til.
Men hvis den politiske gevinsten er stor nok slipper du å ta straffen først.
RETTELOGG: I en tidligere versjon av denne kommentaren sto det at Audun Lysbakken gikk av “da det ble avslørt at han hadde bevilget penger til en organisasjon der svogeren satt i styret”. Vårt Land har her gitt en feilaktig og misvisende fremstilling av den såkalte Jenteforsvaret-saken som første til Lysbakkens avgang som statsråd. Lysbakken bevilget ikke penger til en organisasjon med der han hadde nær slekt i styret. Lysbakken ble også valgt som SV-leder kort tid etter denne saken. Han var ikke SV-leder da saken ble avslørt. Vårt Land beklager dette.
