Kva skal eg rette kamera mot? Nygifte Prinsesse Märtha og Durek som endeleg syner seg for pressa, eller den intense situasjonen journalistar og fotografar står oppe i?
Eg står på huk på venstre side av den raude løparen. Rundt meg står fotografar og journalistar på alle kantar. Mot meg kjem brudeparet med politi som skyv oss unna. «Bak det gule bandet», seier dei. Men eg har ikkje sjans til å flytte på meg, eg får meg ikkje opp. Folk er desperate etter å få dei beste bileta. Eg ser Durek kome nærmare og nærmare og vert redd for at han skal tråkke på meg. Det går akkurat bra. Når dei har passert, følgjer pressa etter og eg klarar å reise meg.
– Går det bra med deg? Var du tråkka på, spør journalisten meg rett etterpå.
– Ja, svarar eg og legg på sprang. Eg måtte inn igjen i ringen.

Vi anar ikkje kor lenge paret ville vise seg, vi anar ikkje kor dei skal gå, kva dei vil seie. Difor måtte vi vere på. Vi tek det vi får etter å ha prøvd å dekke bryllaupet på best mogleg måte i fleire dagar.
Ei desperat presse vart skapt og eg var del av den.
Den siste veka har eg fått spørsmål av vener og familie om korleis det var å vere der og dekke bryllaupet. Gong på gong har eg høyrt meg sjølv seie det same.
– Det var heilt sjukt og det kjentes absurd, men også veldig viktig.
For om vi er republikanarar eller monarkistar, dagane i Geiranger viste at pressefotografiet framleis spelar ei viktig rolle.
Märtha og Durek mot verda
Mange har sett klipp av norsk og utlandsk presse stå tett rundt det nygifte paret. Det ser ut som Hollywood. Det ser ut som kaos. Og det var verkeleg kaos. Men eg var berre ei kulisse i ei scene laga for den historia Märtha og Durek ville fortelje.
Vi visste lite om kva som skulle skje i bryllaupet, anna enn at Netflix skulle lage dokumentar om paret og at bilderettane var seld til det britiske tabloidmagasinet Hello! Magazine. Vi visste også at mykje kom til å vere lukka og privat, og at paret generelt er kritiske til pressa.
Vi i pressa vart ein viktig del av historia dei ville fortelje
Trass dette var vi der. For kvar gong kongelege giftar seg er pressen til stades, og dette var ikkje noko unntak. Og kanskje var det ekstra viktig når vi ikkje var ønska, for å bidra med å fortelje fleire sider av historia.
Men slik eg ser det, visste dei kva dei gjorde. Vi i pressa vart ein viktig del av historia dei ville fortelje. Utan oss, hadde det ikkje blitt noko oss-mot-verda-forteljing.

Vi var mange frå pressa, og i slike situasjonar er det vanleg å ha eit detaljert program med tidspunkt og info om kva som vil skje. Vi måtte forholde oss til eit uforutsigbart program, med få faste tidspunkt, der vi ikkje heilt visste kva som skulle skje og kor lenge det ville vare.
I fleire timar gjekk vi rundt og håpte på å få eit glimt av gjestane, av festen og av paret. Og gjestane kom, dei viste seg fram i finstasen og prata til oss om eit fantastisk bryllaup og eit fantastisk par. Men brudeparet skjulte seg bak laken før dei gjekk inn i bilar med sota vindauge og vart frakta til teltet der vigselen skulle vere.
Vi i pressa vart meir og meir nysgjerrige på kva som skjedde der oppe. Kva dei sjølv ville seie om dagen. Korleis dei såg ut. Kva dei følte.
Alt var uforutsigbart og usikkert. Dette la grunnlaget for ein spent situasjon og ei stadig meir desperat presse.
Eg vart ein svolten ulv
Eg var der åleine frå Vårt Land, men eg følte meg aldri einsam. Her var vi alle i same båt. Vi trakk på skuldrene saman, delte den infoen vi fekk, drakk kaffi, passa på utstyret til kvarandre og venta på at noko skulle skje.
Til og med når vi fekk vite at paret skulle syne seg, gjekk vi i eit roleg tempo til den raude løparen. Steminga var spent og vi var usikre på kva som skulle skje. Og så, etter mange timar venting, får vi endeleg noko konkret. Vi får sjå paret det dreier seg om.
Eg merkar at eg, som alle rundt meg, gjer alt eg kan for å få dei beste bileta.
Men eg vil sjølv avgjere korleis bilda eg tek, skal bli, korleis eg komponerer dei, kva som skal med i ramma. Eg står langt nede på løparen og har dårleg sikt til paret. I ramma får eg med Netflix-teamet som går fritt på den eine sida og som filmar både oss og dei nygifte, og eg får med dei som står framføre meg og prøver på det same som meg. Olbogane er spisse.
Liker landet, ikkje pressa
Paret flytter seg nedover og vi står i ring rundt dei og beveger oss med dei.
– Kan pressa flytte seg, spør Märtha litt irritert.

Ho og Durek skal helse på lokalbefolkninga, men vi i pressa står i vegen. Netflixfotografane smiler bak kamera sine. Dette er god TV.
– Kva synast du om Noreg, spør nokon Durek.
– Eg likar Noreg, eg berre likar ikkje den norske pressa, svarar han.
Har han planlagt å seie den setninga? Han sa det på det i alle fall på det perfekte tidspunktet. Er alt dette planlagt? Vi ser ut som svoltne ulvar som hindrar dei medan dei prøver å bane veg og helse på folket.
Eg er plutseleg med i ei scene for ein Netflix-dokumentar, og det heile kjennes konstruert.
Eit spel for galleriet
Som dokumentar-fotograf sjølv, er eg oppteken av å stille spørsmålet om kva sanning er. Eg veit at eg har makt til å vise mi side av historia, til å avgjere kva som kjem innanfor billedramma. Eg valde også kva eg ville rette kameraet mot denne dagen. Kanskje Netflix fekk nokre gode klipp av eit sirkus av ei presse, men vi var der og fekk vise den andre sida.
Det vert utfordrande å sjå meg sjølv på Netflix når dokumentaren deira kjem. For eg var del av den grådige pressa. Det er slik det kjem til å sjå ut, men det er ikkje slik det kjentes. Bryllaupet i Geiranger handla om mykje meir enn kjærleik. Det var meir enn ein del av oss-mot-verda-historia. Det handla like mykje om kynisme.