Jeg glemmer aldri cupfinalen 1966. Laget i mitt hjerte, Fredrikstad fotballklubb (FFK), møtte Lyn. På stillingen 2–2 fikk FFK straffespark i det 89. minutt. Hvilket nervepirrende øyeblikk for en gutt på 13 år! Jeg kan ennå se for meg Arne Pedersen med sine lange bein som løp sakte mot ballen.
Jeg ba ikke om at det beste laget måtte vinne. Jeg ba om scoring
I det øyeblikket ba jeg til Gud. Jeg ba ikke om at det beste laget måtte vinne. Den som ber slik i en sådan stund, vet neppe hva fotball handler om. Jeg ba om scoring. Bønnesvaret kom umiddelbart. Ballen trillet inn ved stolperoten. FFK vant. Å salige stund. Tårene rant. Har jeg noen gang vært gladere?
Uforståelig lidenskap?
Den som kjenner litt til norsk fotball i tiden etter 1966 vil vite at det langt fra har vært bare oppturer for en FFK-tilhenger. Mange netter i høstmånedene har jeg ligget våken og regnet nervøst på hva seier eller tap i neste kamp ville bety på tabellen. Ofte har det gått galt. Vi har rykket helt ned til tredje nivå. FFK, aristokratene i norsk fotball, har måttet reise til slike steder som Ullensaker og Nybergsund for å kjempe om poengene. Første gang vi rykket ned fra øverste nivå, tenkte jeg dette skjer ikke. Men det gjorde det, og det var bare begynnelsen.
Dette skriver jeg for i det minste å antyde hvilken grad av lidenskap som for meg og utallige andre er knyttet til dette spillet. For å sitere den legendariske manageren i Liverpool, Bill Shankly: «Noen tror at fotball gjelder liv eller død. Jeg liker ikke den innstillingen. Det er langt mer alvorlig enn som så.»
Alt godt kommer ovenfra, fra Gud. Veldig mange vet ikke det
Strid om fotballgudstjeneste
De siste to årene har vi feiret fotballgudstjeneste i domkirken i Fredrikstad. Til sammen har det møtt fram nesten 800 deltakere, mange med rød-hvite skjerf. Vi har sunget salmer, men også FFK-hymnen med refrenget «For Fredrikstad, for Fredrikstad, står vi én for alle, og alle for én». I år sang vi også klubbsangen til KFUM-kameratene som skulle spille mot FFK senere på dagen, og som naturlig nok gjerne ville være medarrangør av gudstjenesten sammen med menigheten og FFK.
I forkant av den første gudstjenesten, som markerte 120-årsjubileet for FFK, gikk det en debatt i Fredrikstad Blad. Gunnar Bodahl Johansen, kirkegjenger, tidligere ansatt ved Institutt for Journalistikk i Fredrikstad og en svært respektert ekspert på presseetikk, ytret dette til avisa: «Kirken er et sted du går til for en kristelig handling og for å høre evangeliet. Etter min mening bør ikke FFK blandes inn i en gudstjeneste. De får klare seg på det grønne gresset».
Denne reaksjonen vitner etter min mening om et noe snevert syn på hva Guds hus kan romme. Det holdes jo så mange slags arrangementer i kirka, både konserter og kulturkvelder. Ofte arrangeres det også temagudstjenester i samarbeid med speiderne eller andre aktverdige lokale virksomheter. Slik formidles en dose skaperteologi om hvordan all god og byggende virksomhet blant mennesker har sin rot i Gud.
«All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra ham som er himmellysenes Far.» Slik står det skrevet i Jakobs brev. For meg og mange andre handler dette blant annet, men absolutt ikke minst, om fotball.
Etterpå kunne kirketjeneren fortelle at antall kirkegjengere og nattverdgjester var nesten identiske
Elsk dine fotballfiender
Til sammen møtte nesten 800 opp på disse to gudstjenestene. Alt var som vanlig, og samtidig tydelig preget av anledningen. Vi ba til Gud for alt det gode arbeidet som skjer rundt fotballen, leste dagens tekster og evangeliet ble forkynt. På disse gudstjenestene feiret vi også nattverd, slik vi alltid gjør. Etterpå kunne kirketjeneren fortelle at antall kirkegjengere og nattverdgjester var nesten identiske.
Selv fikk jeg gleden av å preke på den første fotballgudstjenesten i fjor. Da handlet teksten om at vi skulle elske våre fiender. Utfra konteksten ble det naturlig å ta opp vårt noe anspente forhold til nabobyen Sarpsborg og det blå-hvite laget derfra. Med utgangspunkt i tekstens ord om Guds kjærlighet til oss alle, oppfordret jeg til å avstå fra hatrop om motstanderne, og heller be sarpingene ut på en brus etter kampen.
I år handlet teksten om den rette bruk av sabbaten, og sokneprest Endre Fyllingsnes fikk snakke om hvordan nettopp gleden over å spille eller se fotball, var en god og kristelig bruk av hviledagen som er gitt oss til rekreasjon, altså nyskapelse.
I Fredrikstad vil det bli fotballgudstjenester hvert år fremover
Livsglede og lidenskap
Hvorfor fotballgudstjenester? Noen frykter nok at den hellige handlingen kan bli dratt ned til et upassende nivå. Den faren bør vi unngå og ikke gripe til lettvinte banaliteter og billige vittigheter av typen: «Sett deg for et hellig mål!». Kritikken fra Gunnar Bodahl-Johansen er ikke helt uten relevans. Men noen sjanser bør vi ta. Mange har opplevd troens rom som for lite og for trangt. Flere enn vi liker å tenke ser på kristen tro som en egen virkelighet der temaet er hva som bør gjøres og absolutt ikke gjøres, mens de tingene som tenner livsgleden og lidenskapen er et helt annet sted.
Disse fotballgudstjenestene minner meg litt om folkemusikkmesser som jeg har fått være med på. Særlig husker jeg en slik gudstjeneste med bunader og hardingfeler i vakre Ullensvang kirke i Hardanger. For en opplevelse! Det betød mye for mange å se den tidligere lite verdsatte hardingfela i en slik sammenheng. Guds hus ble åpnet for noe som var dyrebart for dem. Det kan ikke være galt.
I Fredrikstad vil det bli slike fotballgudstjenester hvert år fremover. Jeg håper det samme også kan skje andre steder. For det er dette det handler om: Alt godt kommer ovenfra, fra Gud. Veldig mange vet ikke det.