Høstens norske filmer kan grovt sett deles inn i fire kategorier:
Selvsikre relasjonsdramaer, gjerne med suksess i utlandet; debattskapende dokumentarer; barnefilmer basert på velkjente eventyr. Og enda en gammel traver: andre verdenskrig.
Landssvikerens sjelefred
Mens de nokså skyteglade Kampen om Narvik (2022) og Konvoi (2023) fikk premiere første juledag, lanseres årets to okkupasjonsdramaer i september og oktober. Settes de opp nå i høst fordi de er mindre folkelige og familievennlige, og fordi de legger opp til offentlige samtaler det er lettere å føre på høsten enn i juleferien?
Det gjelder i alle fall den første, Erik Poppes Quislings siste dager (premiere 13. september). Det er et stort tankekors at det til nå ikke har vært laget film om en av verdens mest kjente landssvikere og Poppes film presenteres som en historie om forsoning og botsgang:
«Er landsforræderen med storhetstanker om seg selv og sin misjon, i stand til å angre?», spør programomtalen. Filmen følger ministerpresidentens (Gard B. Eidsvold) siste uker før henrettelsen, mens fengselspresten Peder Olsen (Anders Danielsen Lie) forsøker å hjelpe ham til sjelefred.
Norske krigsfilmer bør ikke bare bringe med seg alvor, men også være et forsøk på å vri og vende på de vedtatte sannhetene fra krigen
Manus er ved Siv Rajendram Eliassen og Anna Bache-Wiig, som også skrev Poppes Utøya 22. juli (2018).
Nok en heltehistorie?
Det er ikke lenger slik at en norsk film om andre verdenskrig garantert blir gjenstand for kontrovers – det var ikke-reaksjonene på biljaktene og kompis-stemningen i Gulltransporten (2022) et godt eksempel på. Å menneskeliggjøre Vidkun Quisling kan imidlertid vise seg som brennbart materiale. Og for den norske film- og kinobransjen, er debatt og engasjement kjærkomment. Herved krysses fingrene for at Poppe har laget en modig film – dessuten med paralleller til vår egen tid.
Mens Quislings siste dager kan være egnet til å heve blikket, fortoner NR 24 (premiere 30. oktober), om Gunnar Sønsteby, ved første øyekast seg som en heltebiografi i samme gate som Max Manus (2008), forsterket av nærværet til Max Manus-produsent John M. Jacobsen.
Programomtalen gjør et poeng av at motstandslederen var Norges høyest dekorerte borger og omtaler produksjonen som «filmen om et av norgeshistoriens viktigste og mest unike liv.»
Men det er grunn til å tro at Erlend Loe har skrevet et manus med snert og at regissør John Andreas Andersen (Skjelvet, Nordsjøen) forteller med nerve, klokskap og driv. De solide skuespillerne Sjur Vatne Brean og Erik Hivju gestalter hovedpersonen under andre verdenskrig og som eldre mann.
Så gjenstår det å se om fremstillingen av Sønsteby vil vekke diskusjoner. Igjen: Det er nok ikke bransjen imot. Det trenger vi, for norske krigsfilmer bør ikke bare bringe med seg alvor, men også være et forsøk på å vri og vende på de vedtatte sannhetene fra krigen. Får vi nå et mer moralsk tvetydig portrett av Sønsteby, eller blir det en typisk heltefilm vi blir servert?
Jesuittisk stillhetsretreat
Norge har en rik tradisjon for kinodokumentarer og Rinnans rival (22. november) tar for seg den halvt jødiske Gestapo-agenten Karl Adding, som ble en av Henry Rinnans argeste konkurrenter innen det tyske etterretningsvesenet under krigen. Regissør Marte Hallem skildrer Addings barnebarns oppdagelser inn i bestefarens verden. Det blir spennende å se om filmen, sammen med Nikolai Frobenius roman om Rinnan, Rasende lys, vil hjelpe oss til å forstå hvem denne mannen var.
Det synes mer fruktbart med debatter rundt kriminalomsorg enn om andre verdenskrig
Ellers handler to av dokumentarhøstens filmer om kriminalomsorg: Mina og røverne (6. september) følger den tidligere P3-stjernen Mina Hadjian i arbeidet med Røverradion, en kanal av og for innsatte i norske fengsler. Regi er ved den drevne dokumentaristen Kari Anne Moe.
Øysten Mamen, til nå mest kjent som filmfotograf, regidebuterer med Straff (1. november) – en beskrivelse av selvransakelse i et jesuittisk «stillhetsretreat» i Halden fengsel. Tilbudet lar fangene leve som munker – i fullstendig stillhet, kun avbrutt av daglige samtaler med en prest, og er tidligere skildret av prest Kjell Arnold Nyhus i boka Hvis jeg har en sjel. Mamens observerende, nesten deltakende kamerastil fungerer ypperlig i et slikt prosjekt.
Og det er lov å håpe at de to filmene skaper ringvirkninger i offentligheten: Det synes mer fruktbart med debatter rundt kriminalomsorg enn om andre verdenskrig.
Eventyroverdose
Det hadde dessuten vært betimelig med en meningsutveksling om hvordan det norske finansieringssystemet for barnefilmer er rigget. Halvårets to premierer for de minste baserer seg på velkjent materiale: Kvitebjørn (premiere 25. desember) tar utgangspunkt i Asbjørnsen og Moes eventyr. I Askepote (8. november) nekter en katteversjon av den kjente prinsessen å «gifte seg med en lame prins bare fordi skoen tilfeldigvis passer».
Begynner det å bli nok Askepott? Det er bare tre år siden filmatiseringen av Tre nøtter til Askepott, og i sommer ble det klart at det tsjekkiske forelegget også skal bli til en animert musikalversjon. En horror-variant med utgangspunkt i prinsessens søster er dessuten i produksjon – den henvender seg riktignok til et eldre publikum og er finansiert fra Sverige.
Mangelen på mangfold i produksjoner for barn fortjener definitivt en debatt
Men mangelen på mangfold i produksjoner for barn fortjener definitivt en debatt. Årets mest sette film er Disneys Innsiden ut 2 - en videreføring av en nytenkende original fra 2015. Det må kunne gå an å skape norske barnefilmer som ikke har noe med barndomsminnene til målgruppens foreldre og besteforeldre å gjøre.
Høyt nivå
For å runde av i en mer optimistisk tone: Det er gledelig med norsk suksess i utlandet, og kanskje det er slik at dramafilmene Armand (27. september) og Elskling (11. oktober) lanseres her hjemme med en viss selvtillit? Begge kan regnes som internasjonale festivalsuksesser, med priser og gode mottagelser i henholdsvis Cannes og Karlovy Vary. Og de kommende ukene skal Dag Johan Haugeruds Kjærlighet (25. desember) vises i hovedkonkurransen i Venezia og samiskspråklige Biru Unjárga (27. september) i Toronto – verdens største filmfestival.
Felles for disse filmene er nytenkning, kunstnerisk selvtillit og en vilje til å tenke på et publikum også utenfor Norge. De skaper neppe debatt, men er eksempler på høyt nivå og ambisjoner i den hjemlige bransjen.
Uansett sjanger og målgruppe: La oss håpe at publikum kjenner sin besøkstid. Og at de ikke er redde for å dele meninger om innholdet og utvalget i det de ser. Norsk film fortjener å bli snakket om.
