Noen aviser spør sine intervjuobjekter om deres seneste kulturopplevelse. Jeg ville svart at det var gudstjenesten sist søndag. Der er jeg riktignok deltager, ikke tilhører og ikke tilskuer. Gudstjenesten er en mangfoldig og levende del av vår kulturarv. Kirkens rike tradisjoner er preget av, og preger, norsk, europeisk og hele verdens historie.
Her møtes kulturen
Utenfor Vestre Aker kirke står Gustav Vigelands skulptur «Den gode hyrde» som minner meg om Jesu omsorg. I denne nygotiske kirken på toppen av Kirkeveien i Oslo møtes norsk og europeisk arkitektur og kirkearkitektur.
Når jeg passerer den gamle døpefonten rett innenfor døren, blir jeg minnet om at en januarsøndag i 1949 ble jeg døpt med vann og ånd i akkurat denne døpefonten. Der og da ble jeg del av den lokale, Den norske og den verdensvide kirke. Den gang sto fonten helt foran i kirken. Mens jeg finner min plass i benken, litt foran midten, på høyre side, har kantor Karstein Ærø begynt på preludiet, av og til som forspill til en salme, av og til et orgelstykke hentet fra den klassiske musikkens arv.
Gudstjenesten samler kirkens materielle og immaterielle kulturarv. Disse arvestykkene har alltid vært del av et samfunn hvor kristen tro og annen tro finnes side om side.
Grunnmønsteret
Gudstjenesten holder sammen en immateriell og en materiell kulturarv. Liturgien deler vi med menigheter over hele kloden, den har et grunnmønster, en ordo, som ble fastlagt i Jerusalem på trehundretallet. Jeg har gjenkjent den hos katolikker i en flyktningleir i Erbil, lutheranere i Betlehem, anglikanere i Washington og ortodokse i Murmansk. Ordo forbinder oss med alle dem som gjennom århundrene har vært samlet til gudstjeneste.
Vi blir møtt med en nådehilsen, sammen legger vi fra oss det som tynger og ber om miskunn, vi sender vår lovprisning til Gud, vi får høre bibeltekster og bekjenner vår hellige tro sammen med andre, før vi ber for verden, kirken og det enkelte menneske, og sammen ber den bønn Jesus ba oss be for 2000 år siden. Vi blir invitert til nattverd med ord som forteller at kirken er et fellesskap hvor ingen spør etter våre meninger. Vi tar imot det som gis oss, brød og vin, Jesu kropp og blod. Alle gudstjenester slutter med åpne hender som deler ut Guds velsignelse, med ord kirken har med fra sin jødiske arv.
Gudstjenesten preges av samfunnets og kirkens musikalske arv. Noen salme- og liturgimelodier har aner fra oldkirken, andre er preget av samtidens musikk. Salmene kan være hentet fra kirkens første tid, andre preget av europeisk romantikk, pietisme og norsk folkemusikk. Nyere salmer er skrevet av poeter som Edvard Hoem, Heidi Strand Harboe og Jon Fosse. Og i Vestre Aker lar kantor Karstein oss få stadige minikonserter med verker hentet fra europeisk kulturarv.
Feste blikket
Gjennom hele gudstjenesten i Vestre Aker kan vi feste blikket på Bredo Graves vakre glasskunst. Motivene tolker og inviterer til tolkning av bibelfortellinger. Til venstre i kirkeskipet har Christen Brun tolket evangelienes ulike oppstandelsesberetninger. Maleriet var kirkens første altertavle, men ble tatt ned for å gi plass til Greves kunst. Nå er det tilbake etter å ha hengt på baksiden av en altertavle i et gravkapell i Askim. Utsmykningene på kirkens (altfor høye) prekestol gir anledning til å meditere over de fire evangelistene og deres symboler: løven, oksen, mennesket og ørnen. Hvorfor laget kirken disse symbolene?
Prekenen er prestens utlegning av dagens tekst. En søndag sa vår prest: «Jeg liker ikke denne teksten.» Jeg tenkte at nå satte hun ord på det mange ikke våger å tenke i møte med enkelte bibeltekster. Vi fikk oppleve en prest som strevet teksten, stilte spørsmål og viste at bibeltekstene ikke går opp i et eneste stort, harmonisk hele. Hun tolket og diskuterte teksten slik at den utfordret og angikk oss. Det var som om vi selv var til stede i en av de mange fortellingene hvor tilhørerne reagerte på det Jesus sa.
Hva er det å være med i kirken?
For meg førte denne prekenen til at jeg på ny måtte reflektere over hva det er å være del av kirken. Vi er deltagere i videreformidlingen av kristen kulturarv. Vi får del i malerkunst, arkitektur, ny og gammel musikk, liturgisk arv, gamle tekster og ny tolkning, vi får synge det samme som våre oldeforeldre og lære nytt.
Gudstjenesten samler kirkens materielle og immaterielle kulturarv. Disse arvestykkene har alltid vært del av et samfunn hvor kristen tro og annen tro finnes side om side. I tusen år har kirkene vært kunstgalleri, konsertlokale, steder for formidling av tekst og litteratur. Som bygg har kirkene våre definert et lokalt sentrum og vist fram det ypperste av byggekunst. Kunstmalere, komponister, musikere, bibeloversettere, forkynnere og arkitekter har gitt sine tolkninger av kristen tro. I kirken har intellektuelt arbeid, kunst, tillitsfull og tvilende tro funnet plass, side om side, ofte i kreativ strid, men alltid åpent.
Gudstjenesten bærer alt dette og sender oss ut i en hverdag med ordene: Ta imot Guds velsignelse.
Min seneste kulturopplevelse? Gudstjenesten i min lokale kirke.