Vårt Land spør meg hva jeg ber om, og det første jeg egentlig vil si er at jeg ber for lite. Riktignok blir det et fadervår hver kveld, men bønnelivet kjennes for tiden lunkent og utilfredsstillende.
Så kan jeg trøste meg med at slik er det nok for mange. Det går litt i bølger, litt hit og dit. Men det bør være ubehagelig å kjenne egen lunkenhet på kroppen. Vi er tross alt advart mot det. Og bønn er et vanvittig privilegium – et privilegium vi bør bruke ofte, flere ganger om dagen.
Men jeg ber, tross alt, og jeg vil svare på spørsmålet: Jeg ber blant annet for menneskeverd.
Vi følte oss dumme som ikke tok abort
Han er lykke
I rommet ved siden av meg ligger det en nydelig gutt og sover. Han er ett år og to måneder gammel. Lillebror til verdens fineste storebror. Han heter Noel.
Noel bringer glede med seg. Overalt. Han våkner og smiler. Han leker og smiler. Han kravler på stuegulvet og smiler. Han spiser og smiler. Han kjører bil og smiler. Han bades og smiler. Han blir lagt i sengen for å sove – og smiler og sovner.
Han har et dypt, involverende og smittende smil. Og latter. Han er lykke.
Men vent litt. Skru tiden tilbake. Litt mer enn et år.
Kona og jeg sitter på sykehuset. Vi har fått svar på en test hun tok – en test som visstnok er avgjørende for frigjøring og autonomi. Vi fikk først vite det over telefon i romjulen. At barnet i magen har forhøyet risiko for Downs syndrom. «Abort er et alternativ», fortelles vi. God jul!
«Dette blir vanskelig»
Etter jul: Tid for oppfølging. Fordi det er forhøyet sannsynlighet for Downs, skal vi ha oppfølging hver andre eller tredje uke. Bra, tenker vi. Bra med oppfølging.
Tre leger i rommet: «Dette kommer til å bli veldig vanskelig og krevende.» «De fleste velger abort.» «Det er klart det blir vanskelig.» Men dette har kona og jeg snakket om. Vi vet at vi vil ha barnet.
Mer oppfølging. Terapeuten vil vite hvordan dette går ut over parforholdet.
Det går fint.
Mer oppfølging: «Dette er et barn dere kanskje vil satse på?»
Ja.
I mellomtiden blir vi advart av en sykehusansatt om at det finnes leger som mener barn med Downs alltid skal aborteres.
Mer oppfølging, med et spørsmål vi har fått gjentatte ganger: «Jeg ser i journalen at dere vil beholde barnet, vil dere fortsatt beholde barnet?» Ja.
Hvorfor får jeg dårlig samvittighet av å skrive dette?
De forløsende ordene
Så er vi i uke 22. Nesten seks måneder inn i svangerskapet har Noel vært fullstendig uten rettsvern. De forløsende ordene: «Jeg har to pasienter. Mor og barnet i magen.» Endelig.
Hvorfor får jeg dårlig samvittighet av å skrive dette? Fordi vi har møtt fantastisk helsepersonell på veien, både før og etter fødsel. Helsepersonell som også var med på å redde Noels liv. Vi er dypt takknemlige for dem. Samtidig opplever jeg det som avgjørende å fortelle hva man blir møtt med når det mistenkes Downs syndrom. Vi følte oss dumme som ikke tok abort.
Ok. Skru tiden frem igjen.
Noel må på nyfødtintensiven. Han har en hjertefeil som må opereres. Den lille gutten vår! Vi holder ham i armene, mater ham, koser med ham, sover med ham. På samme tid føler vi oss dypt bekymret og lykkelige. Månedene går. Gul og rød saft på Ullevål sykehus. Redsel. Uutholdelig venting. Kommer det til å gå bra?
Både leger og sykepleiere er fantastiske. I dag er han helt hjertefrisk.
Jeg begriper ikke at vi som samfunn kan være bekjent av det
Skremmende vanlig erfaring
Vi blir kjent med flere. Får nye venner, foreldre av barn med Downs. Det viser seg at vår erfaring ikke er unik. Den er, skremmende nok, helt vanlig. Alle som før fødsel har visst at barnet har Downs har opplevd abortpress fra helsevesenet.
Det oppleves rart at barna våre ses på som så belastende.
En dag sitter kona mi og Noel på et venteværelse hos legen. En fremmed, ung dame kommer bort til dem og spør:
«Unnskyld at jeg spør, men har sønnen din Downs?»
«Ja, det har han», sier kona mi.
Det viser seg at hun selv er mor til et barn med Downs, noen år eldre. Hun sier: «Jeg er så glad for at jeg ikke visste det på forhånd, for da vet jeg ikke hva jeg hadde gjort.»
Her er vi altså. Informasjonen man får fra helsevesenet er så ensidig negativ at det oppleves som abort er det naturlige valget. Jeg begriper ikke at vi som samfunn kan være bekjent av det.
De siste tallene viser at 127 svangerskap med Downs endte med abort i 2022. Nær tre av fire. En oppgang fra 54 prosent til 73 prosent – på ett år. Det er et høyt tall, men samtidig et tall det ikke er mulig å bli overrasket over når man har opplevd hvordan informasjonsflyten fungerer.
En bønn for Downs
Så ja, dette er noe jeg ber om. At min sønn og andre som ham ikke skal ses på som en belastning. At de skal være ønsket av samfunnet. At ingen skal synes synd på foreldre som har barn med Downs. De er heldige! Det er virkelig fantastisk.
Herre Jesus Kristus,miskunn deg over meg, en synder. Amen. Kjære Far i himmelen.
Jeg ber for alle barn, at de skal vokse opp i gode og trygge hjem.
Jeg ber for mine barn, og at jeg skal være en god far for dem.
Jeg ber for alle dem som har fått vite at de bærer et barn med Downs syndrom. At de skal få kjenne glede og at usikkerhet og frykt tas vekk.
Jeg ber for alle barn med Downs. At de skal få leve gode liv, at de blir respektert.
Jeg ber for alle foreldre som akkurat nå sitter på nyfødtintensiv og venter på gode nyheter eller operasjon. At de skal få styrke. Jeg ber inderlig for barna deres, om at de skal få være med hjem.
Jeg ber i Jesu gode navn.
Amen.
