Man kan saktens få lagd både vafler og lørdagsgrøt uten kirkens medvirkning, sikkert også få et gudsord med på veien i en lokal kirke. Men dette er bare en liten del av det sjømannskirka bidrar med der de setter opp sine telt. Dette skal handle om en mindre kjent side ved sjømannskirkas arbeid, nemlig det som gjøres blant nordmenn som strever med livet langt hjemmefra.
Nordmenn som ramler utpå med rus og psykisk sykdom og ikke finner veien hjem igjen. Som har stukket av fra barnevern og umulige hjemmesituasjoner. Som har byttet ut det å snø inne i et vinterlig Norge med å drukne i søppel i en liten leilighet på Gran Canaria (GC), alt sammen langt fra naboer som bryr seg, kommunehelsetjeneste som griper inn, eller i det minste steller sår og sjekker at man er i live. Det er mange eksempler på steder i verden der nordmenn går til grunne i all stillhet. Det finnes mange Bamsegutter med historier verdt å fortelle. Men siden jeg har fulgt arbeidet til en nær venninne som har vært sjømannsprest på GC i et par år, er det den stasjonen som er utgangspunkt for denne betraktningen.
En kirke i beredskap
Sjømannskirka er der for de som bor i de dyre leilighetsanleggene, for de som bor i de gamle 60-tallsmastodontene og for de som bor i søppelkassene. Alle ønskes de velkommen hjemom, og de som ikke kommer seg til kirken reiser de ansatte ut til: Følger til lege- og sykehusbehandling, smører brødskiver, trøster og lemper søppel, eller stabler dem på et fly hjem. De holder øye med barn som skulle vært under tilsyn av barnevernet hjemme, men som har unnsluppet systemet.
Takk Gud for at det finnes barmhjertige helter der ute. De fortjener å bli løftet frem, og de fortjener en lønn de kan leve av.
Sjømannsprestlivet på GC er en prestetjeneste i kontinuerlig beredskap. Om jeg kan synes at beredskapstelefonen på sykehuset kan kime ganske intenst i perioder, er det lite sammenlignet med sjømannskirkas beredskapstelefon på GC. Ofte er det virkelig krise når den ringer: Plutselige dødsfall, dramatiske selvmord, partnervold med sårbare barn involvert, trafikkulykker, drukninger og lista kan gjøres lenger. Eller det kan være langsomt fremskridende elendighet som på et tidspunkt når kirkas ører og øyne.
Innsats utenfor tellekantene
Kanskje kommer det en telefon fra Norge: Noen har vært borte i uker, måneder og år – kan vi få hjelp til å spore opp? En annen har bodd på gata i noen år, eller har strandet på flyplassen for aldri å komme seg på flyet. Hva med UD, ambassader og konsulater tenker du kanskje? Det har vært noen profilerte saker som har gitt inntrykk av at norsk UD yter hjelp til nordmenn som har havnet i problemer i utlandet. Joshua French-saken er en slik. Det ble brukt unevnelige summer på å få ham hjem. Men i virkeligheten finnes det ingen slik sikkerhet. Det er ikke UDs ansvar å redde nordmenn som får trøbbel i utlandet: Som regel har de selv valgt å reise, er uten forsikring og mangler trygderettigheter i Norge etter mange år ute.
Det er de svakeste som vil lide om sjømannskirka ikke er der lenger. De som har få egne ressurser og lite nettverk. Vi trenger noen som fanger opp mennesker når de ligger i grøfta.
Ikke sjelden er det prest og diakon i den norske kirken i utlandet som fanger opp og hjelper, som sporer opp folk og med list og lempe får satt dem på et fly hjem. Og hvem tar imot dem når de kommer til Gardermoen? Kanskje tenker du at det finnes et sentralt i mottaksapparat i Norge, at hvis man bare får dem hjem, så går det bra? Men nei. Det står hverken kommunalt kriseteam eller helsetjeneste klar i avgangshallen. I den enden står det også en prest – denne gangen fra Den norske kirke: Flyplasspresten. Når kirka på GC endelig har klart å få et menneske på flyet hjem, er det ingen som kjenner det som sin oppgave å ta imot et forhutlet menneske som lander på norsk jord. Men flyplasspresten står der altså, med et navneskilt når flyet ankommer. Et navneskilt som signaliserer: Du er ventet.
Det gjør meg varm om hjertet at det finnes mennesker som har mandat til å «gå imellom» i jobbene sine. Som kan bevege seg i mellomrommene uten å stoppes av krav om tellekanter. Jeg blir stolt av kirka, samtidig som jeg blir bekymret for hullene i vårt velferdssystem.
Skrantende økonomi?
Sjømannskirka lever på gaver og basar-inntekter som det stadig blir mindre av. Misjonsforeningenes tid er forbi, og basarene har også hatt sin glansperiode. De vigslede stillingene betales over statsbudsjettet, men ligger langt under lønnsnivået hjemme. De har knapt noe beredskapstillegg å snakke om, og de må kjøpe sine egne biler lokalt, selv om det finnes biler på stasjonene. I tillegg lever mange av sjømannskirkas utsendte i områder der krona står svakt, slik at lønna rekker mye kortere enn den ville gjort hjemme. Hvorfor vil noen likevel gjøre denne jobben, som minst like ofte handler om å tørke spy som det handler om å løfte sakramentene? Jeg tror at Sjømannskirka overlever og får ansatt prester fordi de kan tilby et «eventyr». En mulighet til et utenlandsopphold, og til å oppleve noe helt annet. Spørsmålet er bare hvor lenge kan de flyte på det, med de vilkårene som tilbys de ansatte i dag? Slitasjen er høy, og turnover stor.
Det er de svakeste som vil lide om sjømannskirka ikke er der lenger. De som har få egne ressurser og lite nettverk. Vi trenger noen som fanger opp mennesker når de ligger i grøfta. Presten i denne fortellingen stopper. Det gjør mange andre prester og diakoner jeg kjenner også. Stopper og lapper mennesker sammen med det de har til rådighet. Fordi ingen er bare det du ser, og vi holder alle en flik av hverandres liv i våre hender. Om så alle går forbi, så kan ikke kirka gå forbi. Takk Gud for at det finnes barmhjertige helter der ute. De fortjener å bli løftet frem, og de fortjener en lønn de kan leve av.
For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at jeg selv har vært ute for Sjømannskirka, og har en ektefelle som fortsatt er på lønningslista deres.
