Det er sørgelig å lese rapporter om moralsk svikt og kritikkverdig adferd blant kristne ledere. Det er som oftest sex, makt og penger som er årsak til havariene også i denne yrkesgruppen. Å forkynne en høy moralsk standard, og ikke selv leve opp til den, er dobbeltmoral, og rammer med dobbel kraft både i menighet og i media. Det går på tilliten løs for kristne ledere. Daniel Egeli, pastor i Filadelifakirken i Oslo, sier det godt; «vi er hverandres omdømme.» Det hviler et ansvar på alle kristne ledere å se utover egen tjeneste og menighet, og på den måten bidra til å reparere den tillitskrisen som tiltar. Den kristne lederen vet at tillit er alt vi har for å utøve den tjenesten vi er satt til å gjøre. I denne kommentaren vil jeg si noe om hvordan dette har utviklet seg, spesielt i frikirkeligheten, og foreslå noen tiltak til hvordan vi kan gjøre noe med det
Selvstendige menigheter og nasjonal godkjenning
Under studietiden hadde jeg en stilling i en menighet i Minneapolis. For at det formelle skulle være i orden, måtte jeg få linses til å forkynne. Min kone måtte være med i intervjurunden, hvor vi ble grundig intervjuet om liv og lære. Jeg fikk lisens til å forkynne, og etter to år ville jeg kunne bli ordinert. Det ble stilt klare forventninger til meg, og tydelige rammer for hva som ville forårsake at jeg kunne miste tillit. Ikke nok med det – allerede på det tidspunktet fikk jeg innføring i hvordan veien tilbake til tjeneste ville være mulig gjennom hjelp og støtte fra kirkesamfunnet, Assemblies of God.
En så omfattende ordning har aldri vært praktisert i Pinsebevegelsen i Norge. Med en struktur av selvstendige menigheter så har lokalmenighetenes lederskap all autoritet med tanke på forkynnergodkjenning. Slik vil det fortsatt være, også etter at vi iverksetter den nye nasjonale godkjenningen for forkynnere. Men, vi kommer til å tydeliggjøre hvilken standard som forventes av pinseledere, og gi ressurser slik at det er mulig å oppfylle disse.
Den historiske motstanden mot å bli et kirkesamfunn har vært definerende for Pinsebevegelsen i Norge. Frykten for kontrollorgan som knebler enkeltpersoner og forhindrer deres mulighet til å forkynne, har ført til at organisert tilsyn og andre ordninger ikke har blitt etablert. Årsaken til at det har fungert sånn passe er at Norge er et lite land med forholdsvis oversiktlige forhold med tanke på hvem som er forkynnere. At den lokale menighetens ledere gir godkjenning, er et sterkt mandat som også er ment for offentligheten. De senere årene har dette imidlertid blitt mindre effektivt, da ordningen med anbefalingsbrev, kunngjøringer i Korsets Seier og publikasjon av en oppdatert Årbok har opphørt.
Læring fra Sverige
Den svenske Pinsebevegelsen har like røtter som den norske, og tilbyr noen nyttige læringspunkter med tanke på lederskap. Rapporten «Entusiastisk kristendom og fanatisme i Knutby» er produsert at Institute for Pentecostal Studies. Ulrik Josefsson og Magnus Wahlstrøm er redaktører for rapporten som kom ut 2021, med det formål å trekke teologiske, strukturelle og til dels generaliserbare lærdommer fra Filadelfia Knutby. Denne menigheten gjorde seg grufulle erfaringer i perioden 1997–2004.
Rapporten tar opp fire nøkkelbegreper som historisk har preget Pinsebevegelsen i Sverige; sterk overbevisning, karismatikk i praksis, tett på samfunnet og tydelige ledere. I Knutby-menigheten endret de disse begrepene slik at de ble farlige, fordi de manglet tre viktige kontrollfunksjoner; gjennomsiktighet, fordeling av makt, og refleksjon. Josefson sier at de aller fleste pinsemenigheter i Sverige ser på alle syv begrepene som viktige.
Frikirkene i Norden vokste frem i kjølvannet av bedehusbevegelsen, og i tråd med de demokratiske og organisasjonsmessige idealene som preger samfunnet for øvrig. Det folkelige demokratiet er grunnlaget for organiseringen, og bevisstheten om åpenhet og maktfordeling er på den måten innebygd som en del av frikirkenes arv.
Uformell eller formell makt?
Rapporten fra Sverige hevder at situasjonen i Knutby ikke kunne skjedd 15 år tidligere, og heller ikke nå. Årsaken ligger i at frem til 80 tallet var det en uformell makt hos lederne i større pinsemenigheter, som kunne korrigere usunnhet i bevegelsen. Dette er gjenkjennbart også i den norske konteksten. I 2001 etablerte man i Sverige en mer formell organisering kalt «Pingst,» som gir mer formell makt til tillitspersoner i storfellesskapet. «Pingst» har en standard for pinselederne, med avklarte forventninger til dem som representer bevegelsen. Det er fortsatt slik at den lokale menighetens ledere utøver tilsyn, men et nytt element legges til. I kollega fellesskapet utøver man sidelengs tilsyn gjennom prosessgrupper, noe som har vist seg å være en suksess.
Selvstendige menigheter også i fremtiden
Jeg mener at menighetene også i fremtiden skal være selvstendige, og ser ikke i Pinsebevegelsens horisont at vi skal bli et kirkesamfunn. Like fullt ser jeg et behov for at de menighetene og lederne som opptrer uavhengig og velger å isolere seg, korrigeres. De som velger en slik holdning tar ikke inn over seg hvor overrepresentert slike menigheter er i registeret over skandaler blant ledere, og negative konsekvenser for mennesker. Menigheter er farlige steder om det ikke er åpenhet, maktfordeling og transparens.
De senere årene har vi erfart en større samling omkring storfellesskapet i Pinsebevegelsen i Norge. Økt kontingent fra flere menigheter, stadig flere barn og unge som medlemmer og tilnærmet enstemmig vedtak om nasjonal godkjenning for forkynnere forteller oss at utviklingen er god. Vi velger samling om storfellesskapet, mens i USA ser man en litt annen tendens i det store bildet.
Majoriteten av kristne ledere gjør sin tjeneste med integritet, i tråd med de forventninger som følger rollen.
Indidualisme på organisasjonsplan
I USA er den største gruppen protestanter, 21 millioner, medlem av kirker som ikke er knyttet til tradisjonelle kirkesamfunn, ifølge US Religious Census. Hadde det vært et kirkesamfunn ville det vært størst i USA. Dette er mer enn en dobling siden år 2000, og gjenspeiler en organisasjonsmessig individualisme som er parallell til personlig individualisme. En av forklaringene er at betegnelsen «evangelikal» er blitt en belastning, og den enkelte leder og menighet finner egne ord og betegnelser som gjør at de slipper å bære kulturell bagasje. Veksten er gledelig og intensjonene er nok gode, men det er verdt å reflektere over hvilke konsekvenser en slik utvikling har for tilsyn, makt, teologi og transparens. Er det ikke herfra vi får en god del av skandalene?
Fornyet tillit
Majoriteten av kristne ledere gjør sin tjeneste med integritet, i tråd med de forventninger som følger rollen. Det gjør vi bedre om vi står ansvarlig for andre enn oss selv, og egen menighet. I Frikirkeligheten, og kanskje i pinselandskapet spesielt, fordrer dette en overgivelse til storfellesskapet. For den tilliten vi har, den forvalter vi sammen.
