Først må jeg si noe viktig: Jeg skriver ikke denne teksten for å moralisere. Jeg skriver fordi jeg som godt voksen har oppdaget hvor viktig de gjentatte barndomssomrene har vært for meg. Kanskje er det nostalgi. Kanskje gjør klimaendringene at vi alle tenker mer på verdien av de nære feriene. Men det handler også om en oppriktig erkjennelse av hva de rolige feriene kan bety i et barneliv og i et livsløp.
Hvis jeg skal tenke på ren lykke, må det være disse somrene på øya hos mormor og morfar der ingenting skjedde, men der alt skjedde likevel
På øya hos mormor og morfar
Det er særlig en sommer jeg husker fra øya i Nordland. Jeg kan ha vært sju-åtte år. Vi ankom på natta, etter en hurtigrutetur fra Vadsø i Finnmark, der familien min bodde på 70-tallet. Som skummamelk-hvite finnmarkinger gledet vi oss hele turen til sommerens syden-opphold i Nordland.
Denne sommeren fikk vi en særlig eventyrlig ankomst til øya. Onkelen min, som kjente styrmannen på sørgående hurtigrute, hadde ordnet det slik at vi slapp å gå av i Bodø midt på natta. Vi slapp å leie oss inn på Norrøna hotell for å vente på lokalbåten neste morgen. Derimot fikk vi være med et lite stykke sørover, til dit hurtigruteleia krysser forbi øya, midt ute på fjorden. Her ble farten sakket ned og hurtigruta lå helt stille mens vi ble firt ned på sida av båten sammen med bagasjen i en lastekurv. Der ute på fjorden lå onkelen min med båten og ventet. Min mor var lite begeistret over å dingle langs skipssida men for meg var det et eventyr i den lyse natta.
Samme ettermiddag kom fetterne mine fra Oslo. Da hadde vi spist mormors betasuppe, som vi alltid fikk dagen vi ankom. Kanskje også mormors sviskekompott i den gullglitrende skåla. Å komme til mormor og morfar var å bli tatt kjærlig imot.
Men nå sto øya, sommeren, leken, fjæra og de røde små naustene langs veien for tur. Jeg trengte bare løpe de tre-fire minuttene ned til hytta der fetterne mine bodde. På veien dit passerte jeg låven og huset som oldemor hadde eid før hun døde. Nå bodde min gammeltante og gammelonkel der. Jeg pleide ofte å stikke innom for en prat. Innimellom fikk jeg snurre slipesteinen mens onkelen min slipte kniver, eller være med tante på besøk til et nabohus eller på bedehuset. Jeg fikk se i de gamle familiealbumene. Jeg elsket å være der.
Vi var barn. Og vi ventet på alt som dagene brakte oss. For disse somrene var fulle av sine egne ritualer. Tida sto stille på den aller beste måten.
«Nesten for alltid»
Jeg husker godt at jeg stoppet opp like ved den gamle låven, der utsikten er finest. Jeg sto der og kjente meg så full av ubrukt sommer. Enga var full av markblomster, det mektige fjellet kneiset over den glitrende fjorden. Alt dette var så kjent og kjært. Det var stier jeg hadde løpt sommer før og klynger av familiehus der jeg kjente alle på innsida av dørene. Min øy. Jeg husker fortsatt hva jeg tenkte: «Vi skal være her i åtte uker. Det er nesten for alltid.»
Jeg har gått den samme stien forbi låven mange ganger som voksen. Nesten hver gang minnes jeg dette øyeblikket. For dette øyeblikket og denne sommeren varte for alltid, for meg. Jeg tok ikke feil der jeg sto som en forventningsfull 7-8-åring.
Hva gjorde vi så i alle disse ukene? Vi drev rundt slik barn gjør. Vi brukte timevis i fjæra. Vi lekte gjemsel på min onkels trelastlager, og fikk kjeft for at vi flyttet på plank. Vi kappsyklet til brua for å se på midnattssola. Vi var med onklene våre på fisketur, for å se ørn eller finne rullesteiner. Vi plukka blomster og studerte måsenes hektiske liv. Vi var med de voksne i hesjinga. Etter middag klokka 13.00 vasket og tørket vi opp. Dette gikk på omgang blant kusiner og fettere. Vi gledet oss til mormors tørrkaker og desserter. Vi gjorde alt og ingenting.
Vi var barn. Og vi var forventningsfulle til det meste dagene brakte oss. For disse somrene var fulle av sine egne ritualer. Kaffe og kaker på bakken. Turer i marka. Den årlige utflukten til den store stranda. Det var nok av søskenbarn å leke eller kappsykle med. Tida sto stille på den aller beste måten.
Hvis jeg skal tenke på ren lykke, uten at jeg hadde noe begrep om dette som barn, så må det være disse somrene på øya hos mormor og morfar der ingenting skjedde. Men der alt skjedde likevel.
Regnsomrene
Jeg husker til og med regnsomrene på 70-tallet som noe hyggelig og morsomt. Riktignok bodde vi en haug av mennesker i mormor og morfars hus, tanter og onkler, kusiner og fettere. For det meste var vi barna over alle hauger når de voksne skulle ha middagslur. Men ikke på de verste regndagene. Da presset vi oss lattermilde og ståkende inn i stua. Innimellom fikk vi kjeft fordi vi bråket.
Vi spille ludo. Kortspill turte vi kun å spille på låven, for det likte hverken mormor eller morfar. Vi så på gamle familiebilder og endevendte morfars legebok. Der kunne vi legge plast-plansjer av menneskekroppen over hverandre, fra skjelett til indre organer og så til slutt hud. I den samme legeboka lærte jeg om skabb, neglebiting, kjønnssykdommer og skumle tropesykdommer. Alt dette ble behørig diskutert mellom kusiner og fettere.
På kveldene kunne vi høre de voksne fortelle røverhistorier fra gamle dager. Om alt som skjedde under krigen. På naboøya var et av de største tyske batteriene langs innseilinga til Bodø. Vi hørte om tyskere som ga ungene sukkertøy. Om morfar som var lærer og nektet å følge nazistenes skoledirektiver, og derfor ble arrestert i 1942. Om papirbåtene han laget til ungene sine fra fengselscella i Bodø, og fikk smuglet ut til jul. Dette og mye mer fylte de evig lange somrene som til sammen ble en viktig del av barndommen.
Når jeg vandrer på stiene der kan jeg huske akkurat hvor jeg gikk tur, hånd i hånd med mormor eller mor, som begge er døde. Innimellom kan datiden flyte inn i nåtiden. Det gir en følelse av tilhørighet og glede
Å oppdage verden
I ettertid er det i grunnen rart at jeg valgte å ta med ungene mine på sommerferier til nye byer og fremmede kulturer på flere kontinenter. Jeg vet ungene har satt pris på det. De har lært å reise, orientere seg på nye steder og de har fått både respekt og nysgjerrighet for det som er annerledes.
Men innimellom lurer jeg på om jeg tok fra dem dette langsomme og rituelle. En form for barndomssommer jeg selv fikk, og som knyttet meg til slekta, tradisjonen og vår historie. Kanskje er det derfor jeg har forsøkt å snu på det de senere årene.
For jeg tror hverken barns eller voksnes behov for gode ferier er avhengig av det spektakulære eller nye. Barn liker ofte det gjentagende. Det samme behovet har egentlig også voksne. Nå drar jeg oftere til min barndoms øy. Når jeg vandrer på stiene der kan jeg huske akkurat hvor jeg gikk tur, hånd i hånd med mormor eller mor, som begge er døde nå. Innimellom kan datiden flyte inn i nåtiden. Det gir en følelse av tilhørighet og glede.
