For ni år siden var jeg som fersk redaktør av tidsskrift for feministteologi, St. Sunniva, med på å gi ut et dobbeltnummer om Skeiv teologi. Fagfeltet var nytt for meg, men det jeg lærte og leste ga raskt gjenklang i mitt feministteologiske hjerte. Blant annet skrev den danske presten Viggo Julsgaard Jensen en introduksjonsartikkel til «queer theology» som jeg har lest igjen og igjen gjennom årenes løp. Det er fordi jeg elsker at det alltid er noe nytt å lære i teologien, og fordi jeg tror vi alle har noe å lære av skeiv teologi.
Gud i evig transformasjon
Et hovedpoeng slik Julsgaard Jensen utlegger det med utgangspunkt i blant annet teologene Elizabeth Stuart og Marcelle Althaus-Reids arbeid, er at kristendommen i seg selv er skeiv fordi den utfordrer alle binære konstruksjoner som på overflaten ser ut til å være naturlige og uforanderlige; «Kristen teologi har sit udgangspunkt i Jesu inkarnation, liv, død, opstandelse, himmelfart og andet komme, begivenheder, der alle vender op og ned på vores traditionelle forståelser af liv og død, guddommeligt og menneskeligt, center og margen, begyndelser og afslutninger, forgængeligt og evigt, straf og tilgivelse.»
Hva betyr det at vi tror på Jesus som både fullt ut menneske og Gud på samme tid? Som brukte sitt liv på å røske opp i hvem som var først og sist, minst og størst, hva som var senter og hva som var utkant, hva som var inngang og utgang, begynnelse og slutt, liv og død og hvem som vasket gjestenes føtter?
Jo visst, den kristne tro er så skeiv som det går an. Det betyr også at alt det skeive, skakke og rotete ved oss også har plass. Slik blir skeiv teologi en kilde til frigjøring, ikke bare for skeive, men for oss alle. For vi bekjenner oss til en Gud i evig transformasjon. Julsgaard Jensen formulerer det slik; «Det ene øjeblik er Gud en almægtig skaber, det næste et skrøbeligt barn. Gud dør på et kors, genopstår, farer til himmels og vender tilbage i skikkelse af brød og vin. Gud er en vind, der blæser hvorhen den vil uden vi kan gøre hverken fra eller til.» Det betyr at bare ved å gå til den klassiske teologiens hovedtemaer, så kan vi finne en skeiv Gud som ikke lar seg begrense, og som unndrar seg enhver form for bestandig identifikasjon.
Både pave Alexander III og erkebiskopen i Nidaros visste at teologi alltid må prøves mot menneskers liv og erfaringer.
Skeivt sildefiske
Som flere andre, har jeg vært så heldig å høre professor Jørn Øyrehagen Sundes engasjerende foredrag over landsloven og kristenretten i jubileumsåret. Ganske tidlig i foredraget forteller han om hvordan erkebiskopen i Nidaros i andre halvdel av 1100-tallet hadde registeret de mindre heldige konsekvensene av helligdagsfreden for den norske kysten. Så å si hele befolkningen bodde i kystnære strøk, og en av hovedkildene til inntekt var sildefiske, men silda brydde seg slett ikke om helligdagsfreden! Den kunne finne på å komme inn i vågen på en søndag, og neste dag kunne den være borte.
Konsekvensene av det var at folk brøt helligdagsfreden stadig vekk, og fordi erkebiskopen mente det var med god grunn, sendte han et spørsmål til Pave Alexander III (1159–1181) i Roma med følgende spørsmål; kan man i Norge få lov til å fiske sild på helligdager? Kanskje tenker du at paven nok måtte svare nei på det spørsmålet, for helligdagene var hellige og da skulle man ikke jobbe. Paven svarer ja. Fra nå kan man fiske på alle søndager og de fleste messedager, men bare ikke de helligste dagene som juledagene og påskedag. Men svaret hadde et viktig unntak. De fattige, skriver Paven, får fiske sild alle dager, uansett om det var helligdag fordi de trenger maten. Det var altså menneskers erfaringer og liv som endra Romas teologi.
Vi trenger maten
Et viktig kjennetegn ved feministteologiens begynnelse var at også kvinners erfaringer skulle være kilde til teologi. Vår tradisjon er full av (mannlige) kirkeledere fra Europa som tenkte at deres teologi var nøytral og objektiv. Nå vet vi bedre, og i de senere faser av feministteologien, ble man bevisst på at det heller ikke bare var hvite kvinners erfaringer som var legitime kilder til teologi. For mange var og er dette provoserende, for hvis erfaringer skal gjøre at teologien endrer seg, hva blir igjen da? Men dette er ikke noe nytt.
Både pave Alexander III og erkebiskopen i Nidaros visste at teologi alltid må prøves mot menneskers liv og erfaringer. Vi trenger maten. Sagt med andre ord; vi trenger en teologi som aldri lar seg fange, slik Gud aldri lar seg fange. Noen ganger fører det til at vi kan kjenne motstand mot det som er nytt for oss. Kanskje blir du usikker og vil holde fast i det du kjenner fra før fordi det er ting som skurrer eller butter for deg? Min erfaring er at da er noe nytt på gang. Da er Den Hellige Ånd i gang med å virke slik at troen kan fornyes, evangeliet blir kropp og menneskenes hjerter kan fylles av tro, håp og kjærlighet. I visshet om at Gud er alfa og omega, men også alle bokstaver imellom.
For som Viggo Julsgaard Jensen formulerer det; «Gud er sær, excentrisk, skæv og afvigende. Det skal kirken selvfølgelig også turde være.»
