«De guddommelige følelser er ikke så lett å forstå», sukket Hans Nielsen Hauge i boken De religiøse følelser og deres verd. Det er sikkert andre som har skrevet bøker om følelsenes plass i troslivet, men jeg har ikke kommet over noen.
Vi går mot pinsehelg, med tunger av ild og lyden av en kraftig vind. Det er følelsenes høytid.
— Erling Rimehaug
«Og følelser er forstummet, på Kristus troen er grunnet», heter det i Asbjørn Arntsens mye brukte sang «I syndsforlatelsens rike». Rett forstått ville nok Hauge istemt denne sangen. Men den kan være et uttrykk for skepsisen til følelser som har preget mye norsk kristendom. Følelser kan føre vill – det er de objektive sannheter i Skriften vi må holde hos til, hørte vi alltid på bedehuset.
Forventningspress
Like fullt har det alltid vært mye følelser i norsk bedehuskultur og vekkelseskristendom. Særlig har det vært mye gråt og mye inderlighet. Derimot noe mindre uttrykk for glede og begeistring. Det fosset til gjengjeld inn over oss med den karismatiske vekkelsen for snart et halvt århundre siden, med løftede hender, dansing, hopping og gledesrop.
Med det fulgte også et forventningspress om følelser. «Vis meg hvor det står i Bibelen at du skal føle noe», sa en karismatisk forkynner til meg da jeg klaget over at jeg ikke følte noe av alt det var forventet at man skulle føle. Vi finner ikke noe krav om at vi skal føle noe i Bibelen. Åndens frukt er nok glede og fred. Det er ikke primært følelser, men virkninger av et åndsfylt liv.
Hauge i åkeren
Likevel er følelser viktige for troen. Hans Nielsen Hauge er et av de fremste eksempler på det. Hans opplevelse på åkeren i 1796 er en av de mest ikoniske i norsk kirkehistorie. «Jeg var utenfor meg selv (...). Min sjel følte noe overnaturlig, guddommelig og salig, det var en herlighet som ingen tunge kan utsi.» Slik beskriver han det selv – nettopp i boken om de religiøse følelser.
Det er faktisk først i denne boken, som kom ut i 1817, at Hauge forteller offentligheten om hendelsen. Kanskje skrev han boken nettopp for å kunne fortelle om opplevelsen med egne ord. Han hadde nok hintet til at han hadde hatt en spesiell opplevelse tidligere, og trolig har noen av vennene blitt fortalt mer. Derfor var det blitt viktig å ta kontroll på formidlingen av den.
Perler å ta vare på
Det er liten tvil om at denne opplevelsen var avgjørende for den kallsforståelsen Hauge hadde. Den ga ham frimodighet til å holde fast på sitt oppdrag midt i all motstand han møtte. Men han brukte den altså ikke som argument i offentligheten. Der viste han til skriftsteder og til luthersk lære om den allmenne prestedømmet.
Hvorfor gikk han ikke ut i all verden og fortalte om sin store åndelige opplevelse? I boken kaller han den for sin perle, som ikke bør kastes for svin. «Perlene er Guds søte, kjærlige følelser, og disse trampes ned av mennesker som er grådige og søler seg til med synden», skriver han.
Hans Nielsen Hauge er på linje med karismatiske mystikere som Teresa av Avila når han råder oss til å holde de følelsessterke åndelige erfaringene for oss selv og ikke bruke dem verken til å styrke vår troverdighet eller til å overbevise andre.
Det er slett ikke sikkert at gode følelser er et tegn på at man er på rett vei
Følelser er viktige
Like fullt mener han at det snakkes altfor lite om viktigheten av følelser. «Selv om det himmelske lys eller Guds Ånds virkning i vår sjel er det aller viktigste, blir det likevel av de fleste mennesker minst aktet», skriver han. Delvis tror han det skyldes uvilje mot det som drar sinnet bort fra verden. Men det skyldes også at dette er vanskelig for forstanden.
Samtidig er Hauge klar over at følelsene våre ikke er noen pålitelig åndelig veileder. Vår sanselige natur har så mange lyster, skriver han. Å lære seg å skjelne er noe som ikke vokser fram i hast. «Man må ved erfaring på sitt hjerte og grundige prøvelser etter Den hellige skrift legge merke til sine følelser, til Ordet og Guds Ånd». Det er slett ikke sikkert at gode følelser er et tegn på at man er på rett vei.
Følelsene er altså for spedbarn i troen, voksne trenger mer solid kost, mener Hauge
Redsel og tvil
«Hva så om han mister sin glede og havner i redsel og tvil om hvorvidt det står rett til med seg eller ikke, og kanskje tenker at han er gått vill?» – spør Hauge, og lar oss forstå at han snakker om egen erfaring. Den som kjenner Guds råd, svarer han, vet at Gud lar sine barn gå gjennom fristelser og trengsel fordi de skal lutres og bevares i ydmykhet. Det gjelder også om Guds godhet skjuler seg.
Hva skjer når følelsene forsvinner? Også blant Hauges venner førte det til at noen mistet troen. Da må vi vite at en god far gir småbarna melk, mens de voksne får fast føde, sier han. Følelsene er altså for spedbarn i troen, voksne trenger mer solid kost. Her er han helt på linje med Hebreerbrevet og den katolske mystikeren Johannes av Korsets fortolkning av det.
Åndelig veileder
Vi skal altså ikke leve på følelsene. Derfor skal vi heller ikke søke følelsene. «De yngre Guds barn som er svakere i troen, søker mer etter gledelige følelser, strider mer med utålmodighet og har ikke lært å holde fast ved Herren i med- og motgang og til å være overlatt til hans gode viljes ledelse», skriver Hauge.
Det er interessant at vekkelsespredikanten også var åndelig veileder, og her sto i tradisjonen både fra kirkefedrene og mystikerne.
Følelsenes høytid
Vi går mot pinsehelg, med tunger av ild og lyden av en kraftig vind. Det er følelsenes høytid. Da er det fint å ta med seg at det er viktig å stille seg åpen for følelsene, men at det ikke er på dem vi bygger troen vår.
Sitatene av Hauge på moderne norsk har jeg tatt fra Harvest Medias nyutgivelse av Hauges tekster.
