Ta meg for gitt!

Nylig så jeg Arne Lygres teaterstykke I vårt sted på Nationaltheatrets scene Kanonhallen i Oslo. Som så mye annen samtidslitteratur kretser Lygre rundt relasjonene. Men Lygre skiller seg fra mange av sine kolleger på en måte som gjør at stykkene hans framstår både friske og sannferdige. En av grunnene er at Lygre har skåret bort alle slags kulturelle og språklige markører. Referanser til den ytre verden er bare inkludert når de er høyst nødvendige for handlingen. Vi vet ingenting om tid og sted, vi vet ikke noe om yrke eller økonomi eller andre klassemarkører. Knapt en bil får være med i stykkene hans. Ofte ikke navnene på personene heller, bare deres funksjon: Sønn. Bror. Far.

Vi tror ofte at detaljer gir nødvendig informasjon og koloritt til det hele. Men det viser seg at det kan stige noe helt særegent fram dersom mest mulig skrelles bort. Fra første replikk i Kanonhallen dirrer det av eksistensielt nærvær.

Vennskap

Den relasjonen som spiller hovedrollen i dette stykket er vennskapet i forskjellige former: vennskap som noe trygt og langvarig, og vennskap som noe spennende og nytt. Stykkets hovedperson Astrid har én venn i hver kategori, Eva og Sara. Sara, den nye vennen, sier noe til henne som jeg aldri har hørt noen si: Ikke si takk.

«Skal vi bli enige om en ting? (...) At vi ikke takker hverandre for alt mulig hele tiden? At vi heller tar noe for gitt. Når du hører at jeg sier: Jeg er her for deg, at du da bare tenker: Ja. At du bare tenker: Det er hun. At du bare tenker: Det vet jeg. (...) Ikke noe takking fra nå av.»

Senere oppstår en situasjon der Astrid ville ha sagt takk, men så sier hun heller: «Jeg sa ikke takk. (...) Jeg tar deg for gitt.» Sara svarer: «Du tar meg for gitt. Og jeg tar deg for gitt. Jeg liker det.»

Ikke takk, men gjensidighet

Å si takk ligger dypt i kulturen. Vi sier takk for maten, takk for sist, takk for i dag. Og det er klart det er viktig å si takk, å anerkjenne andres innsats for at hverdagen skal gli litt bedre for oss alle, for meg. Høflighet er helt sentralt for at samværet mellom oss skal fungere uten for mye friksjon. Det er viktig å være takknemlig, for ingenting rundt oss er selvsagt. Jeg tror det også kan løfte blikket og gjøre oss gladere.

Men kanskje kan takken også skape avstand. Det var noe underlig befriende i det som skjedde mellom Astrid og Sara. I skikkelsene til Ågot Sendstad og Laila Goody kom de nærmere hverandre, forseglet forbindelsen. De så hverandre i øynene og forpliktet seg begge til å være der. Det de skyldte hverandre var ikke takk, men gjensidighet. Når Sara var der for Astrid, var Astrid der for Sara.

Det er fort gjort å ile til med det man kan, men det kan ha omkostninger på lang sikt

For mye unnskyld

Her en dag var jeg sammen med en ung kvinne som sa at hun øvde seg på å ikke si unnskyld for alt hele tida. Det var nemlig hennes naturlige impuls når noe rundt henne gikk galt: Å ta på seg ansvaret, og slik fjerne ubehaget i situasjonen. Det var bare det at ikke alle ting som skar seg var hennes skyld. Hennes behov for å opprette harmoni gikk dermed på bekostning av både sannhet og integritet. Hun gjorde seg selv mindre enn hun var ved å alltid spille rollen som skyldig. Dermed ble hun også raus, og paradoksalt nok moralsk overlegen ved å spille rollen som underlegen.

Nå skulle hun slutte å si unnskyld. Hun skulle heller tåle friksjonen i virkeligheten og ubehaget i at den rette skyldige måtte se sannheten i øynene. Eller ubehaget i at ingen sier unnskyld. Hun skulle slutte å være emosjonell støtdemper for andre.

Jeg tror ikke jeg selv sier uforholdsmessig mye unnskyld, men rett som det er tilgir jeg før jeg får tenkt meg om. Ofte er det greit, andre ganger merker jeg at jeg egentlig ikke var ferdig med uretten før jeg glattet over. Jeg tror jeg synes det er ubehagelig å ha muligheten til å lette andres byrde, men uten å gjøre det. Det er fort gjort å ile til med det man kan, men det kan ha omkostninger på lang sikt.

De fleste har opplevd hvor avstandsskapende det kan være å omgås folk som følger alle høflighetsregler til punkt og prikke

Ta meg for gitt

Sara vil være nær. Hun vil bli regnet med. Hun vil at Astrid uten å tenke seg om skal ringe henne midt på natta når det er krise. Hun er stolt av å være lojal, av å være til nytte for en venn, av at noen velger henne og ser på henne som en selvsagt del av livet sitt.

Det føles helt kontraintuitivt å be om å bli tatt for gitt. Kanskje er det derfor det er interessant. For vil vi ikke alle også være helt hjemme med hverandre? Omgås uten høflighetsfraser og korrekthet? De fleste har opplevd hvor avstandsskapende det kan være å omgås folk som følger alle regler til punkt og prikke. Hvor er spontaniteten? Hvor er tilliten til at jeg liker deg? Hvor er forventningen om å bli tatt imot, med alt det en er av ukorrekthet og kanter?

En som for all del ikke vil være til bry, er til bry nettopp ved å prøve å usynliggjøre sine egne behov og ønsker. Skal vi få reell kontakt, må vi legge bort konvensjonene.

Foran og bak scenen

Sosiologen Erving Goffman bruker begrepene backstage og frontstage for å si noe om ulike typer menneskelig samvær. Når vi er frontstage er vi på scenen – bevisste på hvordan vi framstår, kontrollerte og intensjonelle. Det kan godt hende vi der viser fram en heldig side av oss selv, men det er alltid bare en delsannhet. De fleste av oss er frontstage i yrkesmessige sammenhenger, i det offentlige rom og når vi ikke kjenner dem vi er sammen med.

Når vi er backstage, derimot, da senkes skuldrene. Der kjenner vi enhver konvensjon, vi kan kodene og kan derfor også bryte dem på måter som ikke ødelegger noe. Det er ikke farlig å vise mer av seg selv, også sider som noen kan komme til å mislike. En som er backstage er ikke urolig for de andres dom.

Sara vil være backstage med Astrid. Å kunne oppholde seg mye der, er et privilegium. For Sara handler det også om å være til nytte, å utgjøre en forskjell overfor Astrid. Et sant vennskap hviler på noe annet enn konvensjoner. Skal vi slappe av med hverandre må noe helt annet ligge i bunn.

Astrid sier det fint: «Det er jo en stor ting, det, å bli likt av noen. Å bli verdsatt.»

Og Sara svarer: «Jeg liker deg.»