Kommentar

Demp deg, dame

Kan neste generasjon kvinner få bruke sin egen stemme?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Kari Elisabeth Kaski skrek og hylte i en debatt i NRK forleden», meldte Finansavisens Trygve Hegnar. Og Hegnar hadde mer på hjertet: Kaski hadde blitt temmelig aggressiv i det siste.

Kaski responderte på Hegnars karakteristikker ved å etterlyse folkeskikk. Og dro opp kjønnsdimensjonen: «En mannlig politiker ville snakket lett fra levra. Mens jeg blir skrikende og hysterisk.»

Er det urettferdig at Kaski blir tillagt slike karakteristikker?

Ja.

Er det nytt?

Nei.

Da Siv Jensen senket stemmen

Siv Jensens stemme-utvikling var merkbar for folk på 2000-tallet. Norske velgere var ikke klare for en kvinnelig FrP-leder med blondt hår og lys stemme. En kompenseringsjobb måtte til og stemmen ble senket.

Erna Solberg gir til og med senking av toneleie som et konkret råd til damer (og trekker særlig frem damer fra Østlandet). «Ingen liker damer som går i fistel», uttalte Solberg i podkasten GRIT (som for øvrig betyr motstandsdyktighet). Hun forteller at hun kjenner til kvinnelige topp-politikere som har gått til logoped for å lære seg å senke stemmen.

Jeg fikk en gang et tilsvarende råd, men ikke fra Solberg. Det var en mann i midten av livet som ringte meg etter en deltakelse i Politisk kvarter.

«Du burde senke stemmen litt. Det handler om å kunne ta deg på alvor»

Ikke lenge etter sending lyste mobilen opp. En mannlig kristenleder hadde også en tydelig tilbakemelding: «Dette klarte du akkurat, uten å bli bitch».

Skal vi alle gå til logoped for å få mer maskuline stemmer?

Skal vi høre på Erna og gjøre som Siv?

Forskning kan tyde på at vi gjør rett i det. Følgende forskningsarbeid ble utført på McMaster University: Forskerne manipulerte stemmene til ni tidligere amerikanske presidenter. Enkelte presidenter fikk et høyere toneleie, mens andre fikk et lavere toneleie. Deretter skulle lyttere fortelle hvilke stemmer de foretrakk. Og lytterne foretrakk å stemme på presidentene som hadde et senket toneleie.

Skal vi alle gå til logoped for å få mer maskuline stemmer? Hegnar er ikke alene om å foretrekke mørke stemmer. Ørene våre ser ut til å assosiere mørke stemmer med høyere alder, visdom og erfaring. Det er en slags strukturell preferanse som tydelig viser at kvinner opererer i et trangere rom enn menn.

For mange av oss har lyse stemmer. Og blondt hår. Og evnen til å bli engasjert og stå for noe. Summen kan få folk som Hegnar til å felle kvinnefiendtlige dommer, som at man heller er hysteriske, skrikete og aggressive.

Ta på dei raude danseskoa, Sanna Marin!

Jeg foretrekker jo helst en strukturell endring som heller utvider rommet for hvordan en kvinne kan fremstå, parallelt som mottakere lærer seg å lytte til et budskap. Her gjøres det et godt stykke arbeid allerede. Næringslivsleder Anita Krohn Traaseth kler seg i prangende farger og aksepterer ikke premisset om at kvinner må kle seg i svart dress for å bli tatt seriøst. Arina Aamir (Høyre), Oslos yngste bystyrerepresentant, poserer på bilder i sosiale medier den ene dagen, og taler i Oslo rådhus den neste. Sanna Marin viste verden at statsministre også kan bevege på sin egen kropp, altså danse.

Hvert år på kvinnedagen deles diktet «Dans, dotter mi, dans!» av Bente Bratlund i sosiale medier. I min feed deles det særlig av de med små døtre. Diktet er en fin påminnelse om å la jenter få utfolde seg. Og det er fint med en slik type oppmerksomhet på kvinnedagen. Finere er det imidlertid når kvinner og menn tar skritt hele året for å bidra til reell likestilling.

Et slikt steg tok programleder Fredrik Solvang da han avviste Hegnars karakteristikker. Jeg var der og jeg kan avkrefte at du hylte (...) kommenterte Solvang på Kaskis Facebook-innlegg.

Tilskitner budskapet

Strukturelle preferanser er en form for makt. Derfor er det viktig at dømmende fremstillinger av kvinners fremtoning korrigeres og utfordres. Som mottakere av budskap kan vi også stille oss selv spørsmålet om vi virkelig lyttet til budskapet eller om våre gjengrodde kulturelle preferanser tilskitnet budskapet på vei inn i våre ører.

Håpet må jo være at de neste generasjonene med kvinnelige politikere kan få bruke sin egen autentiske stemme.

Og danse. Hvis de ønsker det.







Kristine Banggren Gripsgård

Kristine Banggren Gripsgård

Kristine Gripsgård er debattleder i Vårt Land. Hun er jurist og har tidligere jobbet i religionsavdelingen og vært essayist for avisen.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Kommentar